Kreativ Norsk operahistoria 1794 –

Norsk operahistoria 1794 - länksammanställning Norsk operahistoria sammanställt av länkar från Internet
92 / 100

Norsk operahistoria spänner inte över så lång tid som till exempelvis svensk och dansk operahistoria, men å andra sidan finns det sannolikt inget land som kan förevisa så många nystartade operascener som Norge kan uppvisa under den senaste 35 åren där naturligtvis pärlan i kronan är DNO Opera & Ballett i Oslo som invigdes 2008. Sammanställningen bygger på uppgifter  insamlade på Internet.

Kreativ Norsk operahistoria 1794 –

Om operascener

Tradisjonen forteller at det første gang ble oppført opera i Norge da Frederik 5 gjestet Christiania i 1749, og hadde med seg en italiensk operatrupp med Christoph Willibald Gluck som kapellmester. Dette er en omstridt historie, og først i 1794–95 vet vi med sikkerhet at en italiensk trupp var i Norge og oppførte opera buffa.

Christiania Teater

Christiania Teater

Etter 1800 ble det oppført syngespill i flere norske byer, men en fast scene som kunne påta seg større oppgaver, kom ikke før Christiania Theater ble opprettet i 1837. Opp gjennom årene ble det her gitt mange opera- og operetteforestillinger med norske og utenlandske sangere.

Tivoli Teater

Tivoli Teater

En egen operascene, ledet av blant andre Olefine Moe, kom i stand på Tivoli Opera i 1883, men opphørte allerede i 1886.

Nationaltheatret i Oslo

Nationaltheatret i Oslo

Nationaltheatret i Oslo är, jämte Den Nationale Scene och Det norske teatret, en av Norges tre viktigaste teaterscener. Byggnaden mellan Karl Johans gate och Stortingsgata, med fasader huvudsakligen av gult tegel och granit, ritades av arkitekten Henrik Bull, som vann en arkitekttävling om uppdraget 1891. Den ursprungliga salongen (Hovedscenen) är inredd i nyrokoko. Senare har ytterligare tre salonger tillkommit i byggnaden: Amfiscenen, Malersalen och Bakscenen. Teatern öppnade den 1 september 1899 och byggnaden är skyddad som kulturminne sedan 1983.

Nationaltheatrets förste chef var Bjørn Bjørnson, son till Bjørnstjerne Bjørnson. Nuvarande teaterchef är Hanne Tømta.

På Nationaltheatret, som overtok som hovedscene fra 1899, ble det i regelen satt opp én ny opera hver sesong.

Centralteatret i Oslo

Centralteatret i Oslo

Centralteatret hadde også operaoppsetninger i de første tiårene av 1900-tallet.

Centralteatret, biscene for Oslo Nye Teater.

Centralteatret ble åpnet i 1897 i de tidligere lokalene til ølhallen Alhambra i Akersgata i Oslo. Skuespillerparet Johan og Alma Fahlstrøm hadde da fått stedet ombygget til teater av arkitekt Henrik Bull og drev Centralteatret de to første årene, før Rudolf Rasmussen overtok fra 1899 til 1902.

Harald Otto kjøpte Centralteatret i 1902 og var dets eier og sjef til sin død i 1928. Under hans ledelse ga utallige lystspill og operetter teatret et solid økonomisk grunnlag. Samtidig spilte teatret ny norsk dramatikk, fra Gunnar Heiberg til Ronald Fangen, og en rekke norske forfattere fikk fremført sine verker her for første gang. Men særlig fikk Centralteatret både kunstnerisk og økonomisk glede av sine Ibsen-forestillinger.

Opera Comique i Oslo

Opera Comique i Oslo

Opera Comique var Norges første permanente operakompani. Kompaniet var i drift fra 1918 til 1921. Med sangere som Kirsten Flagstad og Erling Krogh.

 

 

 

Miljøet

I 1918 var det allerede et etablerte miljø for forlystelser i Stortingsgata. Området hadde bla. Musikk, Brødrene Hals (Stortingsgata 22-24, 1880); Total, Tivoli (Stortingsgata 20, 1890); Teater, Nationaltheatret (Stortingsgata 15, 1899); Servering, Theatercaféen ( Stortingsgata 24, 1900); Revy, Chat Noir (Klingenberggata 5, 1912); Kino, Kinematograf-Teatret (Stortingsgata 12, 1904), Bio-Kino (Stortingsgata 14, 1911), Kosmorama (Stortingsgata 4, 1910), Boulevard (Stortingsgata 10)

Bygget

Stortingsgata 16 ble byggemeldt i 1917, som forretningsbygg med scene. Et stort engasjement førte frem til at det ble bestemt, siden Oslo mangler en opera, så skal scenen i Stortingsgaten 16 være en opera. Bygget sto ferdig i 1918, etter tegninger fra Henry Coll.

Scenen

Åpningsforestillingen sto 30. november 1918. Benno Singer, direktøren på Tivoli, hadde tatt ansvar for opprettelsen av scenen, etter at det ble klart. Etableringen av en permanent opera i Oslo ga norske operasangere en mulighet til å utvikle seg på hjemmebane, og blant andre Kirsten Flagstad (1895–1962) opptrådte her.

Alexander Varnay

Alexander Varnay

Kunstnerisk leder i disse tre årene var den ungarske tenor Alexander Varnay (1889–1924) som var far til operasangeren Astrid Varnay (1918–2006). Også hans kone, koloratursopranen Maria Yavor (1889-1976) var med.

Den norske maler Jens Wang (1859–1926) stod for dekorasjonene. Orkesteret bestod av 36 mann, et kor på 40 og ballett på 20 medlemmer.

Nedleggelse

Det opprinnelige engasjementet for opprettelsen av en opera viste seg å ikke være nok til å drifte en hel scene, så i 1921 gikk det konkurs og la ned. Virksomheten fortsatte som scene for operetter og revy, under nytt navn, Casino.

Arv

I løpet av to og et halvt års drift hadde Opera Comique 26 premierer. Det var bl.a. gjestespill med Die Walküre med tyske sangere. Og ellers Tannhäuser, bl.a. Otello med Slezak, Die Zauberflöte, Evangeligemanden, Un Ballo in Maschera, La Juive, Tosca, Die Entfürung aus dem Serail, La Fanciulla del West, Rigoletto, Bruderovet av Schjeldrup, Pagliacci, Cavaleria Rusticana, Samson et Dalila, Den solgte brud, Don Pasquale, Norma.

Folketeatret 1935

Folketeatret 1935

Folketeateret er et teater i Folketeaterpassasjen, som ligger mellom Storgata og Youngstorget. Den var tilholdssted for Den Norske Opera inntil Operahuset i Oslo sto ferdig i 2008. Salen har 1400 sitteplasser.

I mars 2009 åpnet Folketeateret igjen, med musikalen Mamma Mia! på plakaten.

Knud Dahl har vært direktør siden høsten 2011.

Teateret var i drift 1952–1959. Ideen om å etablere et godt teater for arbeiderklassen i Oslo ble utformet i 1918 av et privat andelsselskap, og med økonomisk støtte både fra privat og offentlig hold ble Folketeaterselskapet konstituert 1921.

Ankertorget

Den første planen var å reise en folketeaterbygning på Ankertorget, men dette ble forhindret da Gassverket trengte tomten. Deretter kjøpte Folketeaterselskapet en tomt på Hammersborg, men byggeplanene her måtte vike for Hovedbrannstasjonen. Til slutt endte selskapet med en tomt på Basarhallenes, Basserallene på folkemunne, grunn mellom Storgata og det nåværende Youngstorget.

Arkitektkonkurranse

En arkitektkonkurranse ble utlyst 1926 og vunnet av Christian Morgenstierne og Arne Eide, og byggearbeidene ble utført av entrepenørfirmaet F. Selmer. I 1929 ble Folketeaterforeningen dannet, hensikten var å skape et publikum for det kommende teateret, og medlemmene fikk i mellomtiden abonnementsbilletter til reduserte priser ved de andre teatrene.

Da man skulle gå i gang med byggingen av Folketeatret hadde imidlertid de dårlige tidene begynt å gjøre seg gjeldende, og det kom til politisk strid om prosjektet. For Arbeiderpartiet ble det en prestisjesak å få reist et folketeater, og etter flere års drakamp kom byggearbeidene i gang i 1932.

1935

Bygningen sto ferdig 1935. Salen hadde 1 200 sitteplasser, men på grunn av dårlig økonomi ble lokalene benyttet som kino (Verdensteatret) frem til Folketeatret kunne åpne1952. De tre åpningsforestillingene var Tante Ulrikke, Brand og Gråt mitt elskede land. Den første teatersjefen var Hans Jacob Nilsen, som ledet teatret til 1955. Han la vekt på kunstnerisk bredde, og satte opp klassisk og moderne dramatikk, komedier og musicals. Særlig husket er Et forargelsens hus og Nattasylet av Maksim Gorkij. Jens Gunderssen overtok som sjef 1955, og i hans tid gjorde teatret stor lykke med Anne Franks dagbok og den første norske oppsetningen av My fair lady.

Den lange tiden som gikk fra teateret ble planlagt til planene kunne realiseres, skulle komme til å skape problemer. Folketeatret ble startet i et etterkrigssamfunn som manglet det skarpe sosiale klasseskillet som eksisterte i det samfunnet ideen var sprunget ut av. I den avpolitiserte etterkrigstiden kunne ikke teatret regne med sitt «eget» publikum slik som i de konfliktfylte 1930-årene. Det måtte konkurrrere på lik linje med de etablerte institusjonsteatrene, og måtte innstille driften i 1959 av økonomiske grunner. Formelt gikk Folketeatret sammen med Det Nye Teater og dannet Oslo Nye Teater, og fortsatte driften i Folketeaterbygningen opp gjennom 1960-årene med en utstrakt barneteatervirksomhet, også etter at Den Norske Opera var etablert i lokalene fra 1959. I årene 1988-2007 var det årlige Operaball i Folketeaterbygningen.

Den Norske Opera & Ballett i Oslo

Den Norske Opera & Ballett i Oslo

Fra 2008 holder Den Norske Opera & Ballett til i Operahuset i Bjørvika.

Operahuset i Oslo er Den Norske Opera & Balletts hus i Bjørvika innerst i Oslofjorden. Det har fått adresse Kirsten Flagstads plass 1 etter operaens første sjef Kirsten Flagstad. Huset er tegnet av arkitektkontoret Snøhetta, som vant en arkitektkonkurranse i 2000. Det ble høytidelig åpnet 12. april 2008. Bygningen har fått mange priser, og ble fredet av Riksantikvaren 15. november 2012.
Ideen om å gi Oslo et eget operahus ble lansert for første gang i 1917, under første verdenskrig, og skipsrederen Christian Hannevig tilbød seg å finansiere prosjektet. Planene strandet da Hannevig gikk personlig konkurs. Nye forsøk på å bygge en opera i Oslo ble gjort både på 1920-tallet og i 1946. I 1959 ble Den Norske Operaoverført fra sine lokaler ved Nationaltheatret til Folketeatret. I 1989 startet Den Norske Opera et utredningsarbeid om et eget operahus i Oslo. Etter at operaplanene ble lagt frem, fulgte en tidkrevende og intens samfunnsdebatt om hvorvidt det skulle bygges en opera i Oslo.

Kritikere pekte på kostnadsnivå, behov og bygningens arkitektoniske uttrykk, og denne debatten fortsatte etter byggestart og åpning. En artikkel i Finansavisen viste blant annet at hvert besøk i det nye bygget totalt vil subsidieres av staten med over 2 000 kroner når husutgiftene medregnes. I 1999 besluttet Stortinget at operaen skulle plasseres i Bjørvika, i stedet for på Vestbanen som var aktuelt etter nedleggelsen av togtrafikken i 1989. Byggherre var Statsbygg, arkitekt var Snøhetta AS og entreprisene ble blant annet tildelt Veidekke. Den opprinnelige kostnadsrammen var i 1999 satt til 3,3 milliarder kroner, og ble ved byggestart i 2003 oppjustert til 4,4 milliarder kroner. Den endelige bygningen ble rundt 200 millioner kroner rimeligere.

Antall besøkende i Operaen i Oslo har økt betydelig siden innflytting i det nye operahuset, i den grad at samtlige forestillinger er utsolgt ved sesongstart. Det har også vært mange besøkende som bare har villet se og gå på taket av selve bygningen, og taket har vært åsted for flere utendørs arrangement. Ved ett-årsjubileet 12. april 2009 hadde 1,3 millioner mennesker vært innom huset i Bjørvika, noe som gjorde det til Oslos mest besøkte turistmål.

Åpningen

Åpningsforestillingen ble holdt 12. april 2008. Den ble direktesendt som lørdagsunderholdning på fjernsynskanalen NRK1. Kong Harald sa i sin åpningstale blant annet følgende: «Dette huset skal nå og i mange generasjoner fylles med sang, musikk og dans. I denne rammen av glass, sten og tre har vi fått et sted for store sceniske og musikalske opptredener». Av andre prominente gjester var Dronning Sonja, forbundskansler Angela Merkel og statsminister Jens Stoltenberg.

Operascener utanför Oslo

Bergen Nationale Scene Foto: Lars Maehlum

Bergen Nationale Scene Foto: Lars Maehlum

Av teatre utenfor hovedstaden stod først og fremst Den Nationale Scene i Bergen for flere operaoppsetninger, og i Kristiansund lyktes det Edvard Bræin i 1920- og 1930-årene å skape operaforestillinger med lokale musikere og sangere.

Opera i Kristiansand – et riss av den lokale operahistorie.

Av Emil Otto Syvertsen.
Når Kristiansand og Sørlandet i dag har Opera Sør, et produserende og formidlende profesjonelt operaselskap, så skyldes det selvsagt offentlige myndigheters satsning på opera både nasjonalt og regionalt. Men det skyldes i høy grad også en langsom utvikling gjennom mange år, knyttet til tusen operavenner og en god del ildsjeler som har båret kunstarten opera frem i et lokalmiljø ”der ingen skulle tru at nokon kunne” spille opera.

Verdensberømt

Så er der også noen historiske tilfeldigheter som gjør at interessen for opera i mange år har vært til stede i Sørlandets hovedstad. Verdens største Wagner-sangerinne, Kirsten Flagstad, bodde i Kristiansand, eller rettere på Amalienborg i Vågsbygd, den gang like utenfor Kristiansand, fra 1936 – da hun var på høyden av sin berømmelse, til hun døde i 1962.

Selv om hun i liten grad hadde omgang med lokalbefolkningen, er det klart at hennes nærvær i byen ble lagt merke til. Det hendte hun holdt veldedighetskonserter, både på aldershjem og for misjonen, og hun var elsket av dem som fikk gleden av å bli kjent med henne.

Norges største operakomponist

Komponisten Gerhard Schjelderup – ”operakomponisten fremfor noen i norsk musikkhistorie” (Norges musikkhistorie) fødtes i Kristiansand i 1859 og bodde sine fire første år i byen, siden vokste han opp i Kristiania og Bergen. Vi kan vel neppe regne ham som kristiansander, og han var nok mye mer kjent i utlandet enn her hjemme. Hele ti operaer har han skrevet – få er oppført i Norge. Men han var altså født her.

Omkring år 1890 planla klassekameratene Vilhelm Krag og Sigurd Lie å skrive opera sammen, det skulle enten bli Terje Vigen eller Krags ”Vester i Blaafjeldet”. Men unge Lie døde så alt for tidlig (1904), og dermed ble det med skissene. Men vi kan i alle fall slå fast at ”opera” slett ikke har vært et fremmedord i Kristiansand.

Fra 1930-årene og senere utover 1900-tallet oppstod etter hvert Kristiansand Operakor, Operaens Venner og sist Opera Sør. Operaens venner talte på ett tidspunkt godt over 1000 medlemmer. Og rundt familien Schoder – som har betydd noe helt spesielt for operahistorien i Kristiansand – flokket det seg arbeidsomme entusiaster som på dugnad gav byen rike operette- og operaproduksjoner som både i kvalitet og antall langt overgikk hva man kunne forvente i Kristiansand, som tross alt ikke var stort annet enn en hvilken som helst småby, ja til og med en ganske ung småby – sett i forhold til de fleste andre byer som har en operahistorie.

Innvandrere

Der er nok en tidlig operahistorie i Kristiansand, men den vet vi fint lite om. Byen var de første par hundre år etter grunnleggelsen i 1641 befolket av en stor andel innvandrere. Én har, litt tendensiøst, beskrevet byens befolkning på 1700-tallet slik: Det var 40 prosent innvandrere og resten var setesdøler. Var det noen som brakte de urbane kunstarter med seg, var det nok heller innvandrerne enn bygdefolket.

Det er spennende å legge merke til navnene på de som var toneangivende i det vesle kulturlivet som etter hvert utviklet seg. De bærer sjelden gårdsnavn fra bygdene rundt byen. Snarere er det Thaulow’er, Thygeson’er, Schjelderup’er, Glückstadt’er og – langt senere altså noen blad Schoder. Thilo og Bergljot, senere Bjørn og Mette, har vært pådrivere i den prosessen som nå gjør at byen i 2012 vil ha et produserende operaselskap i symbiose med et like produserende teater og orkester – i praktbygget Kilden på Silokaia.

Det Dramatiske Selskab

Når det første gang ble spilt opera i Kristiansand vet vi vel ikke. Derimot er det en kjent sak at det har vært spilt teater her i byen i mer enn 200 år. Norges eldste teaterforening, Det Dramatiske Selskab, ble stiftet i 1787, to år før Den franske revolusjon for eksempel. Stifter var Henrik Arnold Thaulow, morfar til Henrik Wergeland. Viktige personer for teatervirksomheten de første år var blant andre Nicolai Emanuel de Thygeson, han som Lundsbroa er oppkalt etter, og Henrik Wergelands far Nicolai Wergeland. Hans hustru, Henriks mor, Alette født Thaulow, var en ivrig amatørskuespiller i selskabet.

Kristiansand

I Kristiansands Historie 1641-1814 skriver Sverre Steen at komedier og syngespill var mest i skuddet i årene frem mot 1814. Og det var i denne tiden at Kristiansands innbyggere ble samfunnsmennesker, ikke bare privatmenn som de hadde vært hundre år tidligere. ”De private gilder var blitt klubber, og julespillene var blitt dramatisk selskap og musikalsk selskap. Her var blitt skapt et miljø og noe vi kan kalle en offentlig mening. Kristiansand by var noe mer enn et sted der det bodde seks-åtte tusen mennesker, det var også en økonomisk enhet og en sosial organisme”. I dette medvirket altså også musikkteatret, det vil si Det Dramatiske Selskabs mange syngespill.

Teaterhusene

Det Dramatiske Selskab stod bak byens første to teaterhus. I 1807 bygde man et enkelt teaterhus i Kongensgate 4, det rommet visstnok 400 mennesker. Det ble tatt av den store bybrannen i ”to-og-halvfems” (1892). Det andre ble reist på hjørnetomten der dagens teater står, og stod ferdig allerede tre år etter brannen. Bygget ble ved innvielsen karakterisert som et av landets vakreste og heldigst innredede teaterhus. Men det ble kondemnert og revet etter muggsoppangrep i 1966. Byen var uten teaterhus like til 1976, og først i 1991 fikk Kristiansand og Sørlandet sitt profesjonelle ”Agder teater” som ble regionteater i 1995.

Vi vet lite om hva som ble spilt på teatret i Kongensgate utover på 1800-tallet. Mer og mer ble huset leid ut til omreisende ensembler. De kom fra København og fra Bergen, og de spilte komedier og tragedier og sikkert en gang i blant et syngespill. ”….de holdt oppe en viss interesse for scenens kunst og bragte til den stille kystby en svak gjenlyd fra romantikkens store drama på Europas scene. Men de trakk bare til seg en liten del av byens publikum, de velsituerte som kunde avse den marks penger billetten kostet” skriver Sverre Steen. Brigademusikken ble stiftet i 1818, og sammen med de kirkelige musikanter i byen representerte de det profesjonelle musikkliv.

Kirke og kultur

Vi vet om en rekke konserter med tilreisende musikere. Ole Bull holdt konsert i byen i 1839, fire år senere gjorde han det igjen, da med selveste Myllarguten også på scenen. Ellers tok nok kirke og kristenliv mye av allmuens oppmerksomhet utover i århundret. Sverre Steen siterer en redaksjonell artikkel i Sørlandets Social-Demokrat fra 22. februar 1913: ”Lunkenhetens kvalme tåke stenger enda; alle tanker og idealer glir op i matstrevspørsmålet, kunstinteressen skyves i bakgrunnen, eller den tas i munnen som et halvvissent, intetsigende slagord, som svirrer fremmed om ørene. (….)

Det er den brede sørlandske pietisme og selvgodhet som stenger, det er Welhavens hval som trekker sine dorske gjesp, som myser søvnig og tungt mot sol og sovner igjen; det er byen hvor hele tre kinematografer, nogen omreisende cirkus og troldmenn samler bra hus, og hvor småkjevl og sladder gror, mens den virkelige kunst, skuespill, musikk og sang liten interesse samler”.

I boka ”Rusleturer i Kvadraturen 1” siteres Johannes Seland på at ”alt fra Ibsens og Bjørnsons dramaer, Rossinis og Verdis operaer (min uthevelse), til spiritistiske soareer, slangemennesker, sverdslukere, fakirer og såkalte kongelige verdensberømte kunstnere som tryllet og sang” gikk over tilje i teaterhuset i Kongensgate i andre halvdel av 1800-tallet. Hvorvidt gjestende ensembler gjorde operaer av Verdi og Rossini savner foreløpig dokumentasjon. En sann flora av musikalsk og teatralsk sommerunderholdning var det også i den såkalte Theaterhaven rundt århundreskiftet. Her kunne det være mer enn ett tusen publikummere på gode kvelder.

Byorkester og operakor

I 1919 ble Kristiansand Byorkester stiftet med Brigademusikkens ”blæsere” som hovedstamme. Og dokumetert opera og operettevirksomhet har vi i alle fall fra 1930-årene. I Sverre Steens Kristiansands historie heter det at de aktive, lokale kunstneriske krefter ”samlet seg om Byorkesteret, Det dramatiske Selskab og det av lektor Erling Heide-Sørensen stiftede og dirigerte Operakor. Det siste innlot seg sammen med Byorkesteret på så store oppgaver som David Monrad Johansens Voluspå. (..) I 1933 dirigerte Heide-Sørensen ”Cornevilles Klokker” med Ruth Stabel i hovedrollen. Året etter gikk operetten ”Geisha” for seks fulle hus. Etter et par års taushet kom koret igjen i 1937 med ”Jomfru Hook van Holland” og i 1939 med Czardasfyrstinnen”, som ble en stor suksess.

Sigøynerbaronen

I et programhefte utgitt av Operaens venner i 1983, til forestillingen Sigøynerbaronen, fortelles historien om Kristiansand Operakor. Kristiansand Korforening fikk en forespørsel fra Erling Kroghs teatergruppe i Oslo om å assistere ved oppføringen av Bajazzo i Kristiansand Teater i 1931. Man gikk inn i dette samarbeidet, og det gav så mye inspirasjon at man allerede i 1932 stiftet Kristiansands Operakor. Erling-Heide Sørensen og Andreas Meyer-Knudsen gikk i bresjen for dette. Cornevilles klokker og Geisha var altså de to første forestillingene, og så gikk man like godt i gang med Sigøynerbaronen. Det var et kjempeløft. Bare dekorasjonene beløp seg til ett tusen kroner, en enorm sum den gangen, men en av byens banker betalte mot garanti i de første billettinntektene.

Julius Hougen instruerte, og Heide-Sørensen oversatte teksten til norsk og dirigerte. Da de lokale sangkreftene ikke helt mestret ”den høye C”, og Heide-Sørensens forslag om ”å legg’an ner ei tone” ble nedstemt, gikk koret til det freidige skritt å invitere solister utenfra. Slik gikk det til at den unge, lovende sopransangerinnen Bergljot Schoder-Dahl kom fra Wien og Erling Krogh kom fra Oslo for å synge Saffi og Barinkay i Kristiansand i februar 1935.

Operakoret på ”Riksnettet”

Kristiansand ble av folk fra hovedstaden berømmet som byen der opera, operette og amatørteater alltid samlet fulle hus. ”Ville flere byer gjøre det samme” sa Erling Krogh til Christianssands Tidende, ”så kunne det da bli litt operette og opera her i landet også”. Hele forestillingen ble sendt over NRKs radio på det man den gang betegnet som ”riksnettet”, presentert på en helside i programbladet, og der var følere ute for å få forestillingen til Oslo. Men da sa operakoret stopp. Regnskapet ble gjort opp med 400 kroner i underskudd. Det skulle gå 25 år til neste gang Sigøynerbaronen ble oppført i Kristiansand Teater.

Thilo Schoder

I 1936 kom den berømte tyske arkitekten Thilo Schoder flyttende til Kristiansand med sin norske hustru Bergljot Schoder-Dahl, født Brandsberg-Dahl i Flekkefjord i 1904. Det var blitt umulig for den modernistisk-orienterte arkitekten å bo og arbeide i Tyskland under nazi-regimet. I 1933 flyttet de til Flekkefjord. I ettertid kan en på Sørlandet bare se på det som en gave at det unge kunstnerekteparet fant veien til landsdelen og til Kristiansand. Bergljot og Thilo møtte hverandre gjennom Thilos søster Marie Gutheil-Schoder. Hun var blant de største sopraner i Wien i de første tiårene etter århundreskiftet. Hun ble av Richard Strauss introdusert i Bayreuth, og Gustav Mahler hentet henne til Hoffoperaen i Wien i år 1900.

Her ble hun like til 1927 – som innbegrepet av den intellektuelle sangerinne. Hun ble æresmedlem av Wiener Staatsoper i 1925 og levde like til 1935, kort tid etter at lillebroren måtte flytte til Norge. I Wien fins det i dag en gate som heter Marie Gutheil-Schoder Strasse. Dette nevnt bare for å trekke noen linjer ut i Europa, til de aller største i musikken på den tiden. I dette nettverket av musikalske enere og andre skjønnånder innenfor kunstens verden, ble forbindelsen mellom den unge og velutdannede sangerinnen fra Flekkefjord og karrierearkitekten fra Gera knyttet.

Hva ekteparet Schoder har betydd for utviklingen av Kristiansand som kulturby, kan neppe overvurderes. De første årene glitret hun som sangerinne, og etter hvert som årene gikk ble hun den desidert viktigste sangpedagogen på Sørlandet, og mange er de som fremdeles kan takke Bergljot Schoder-Dahl for veiledning i retning av en sangerkarriere.

Opera i etterkrigstid

Hun satte opp Carmen, med seg selv i hovedrollen og en rekke av elevene medvirket i de andre rollene. I samarbeid med Norsk operaselskap deltok hun og operakoret ved oppførningen av Cavalleria Rusticana, Madame Butterfly, Fetteren fra Batavia og Bortførelsen fra Seraillet. I 1958 fremførte koret i sin egen regi De lystige koner i Windsor, med Zador Zabados som musikalsk leder. Kunstnerisk utvikling var det stadig, og publikumssuksessen var som regel større enn kassasuksessen.

Men i 1960 våget man seg endelig en gang på Sigøynerbaronen igjen. Alle rollene var besatt av operakorets medlemmer, og Bergjlot Schoder-Dahl stod for instruksjonen sammen med Doffen Vercoe. Denne gangen medvirket Camilla Kure Olsen, Tor Gilje, Mosse Grieg, Liv Usterud Horgen, Karl Thomas Egeland, Anna Birkenes, Bjørn Høgdal, Øystein Dåtland, Arnfinn Andersen, Oddleif Isaksen og Cay Timenes. Forestillingen trakk åtte fulle hus. Undertegnede var for første gang på operetteforestilling og husker at det gjorde enormt inntrykk på en tolvåring. Camilla Kure Olsen var så vakker at jeg nærmet meg forelskelsen. Og så var det vanvittig morsomt, med løsslupne sangere/skuespillere som ikke vek tilbake for å slå en vits eller tre helt utenom librettoen.

Tiggerstudenten,

To år senere fulgte Tiggerstudenten, nå med 10 fulle hus. Så falt den store lysekronen ned etter en forestilling, og teatret ble stengt og senere revet i 1966. Det skulle gå 10 år før det igjen ble spilt operette i Kristiansand Teater.

Ny generasjon Schoder

Men operakoret overlevde. Bergljot Schoder-Dahl levde like til 1984, Thilo til 1979 og entusiasmen for alt som vokste i kulturlivet bevarte de helt til slutt. Etter som alderen lot seg merke, trådte en ny generasjon til og videreutviklet det arbeidet Bergljot Schoder-Dahl så entusiastisk hadde påbegynt. Sønnen Bjørn overtok ikke bare arkitektfirmaet etter faren. Sammen med sin kone Mette tok han fatt i selve organiseringen av operarbeidet. I 1974 – da arbeidet med det nye teaterhuset var kommet såpass langt at man øynet en åpningsdato – sendte Bjørn Schoder beskjed til Den Norske Opera om at tiden snart var inne til å ta opp igjen det samarbeidet som ble avbrutt da det gamle teatret ble revet.

Operasjef Gunnar Brunvoll bad miljøet i Kristiansand bygge opp en organisasjon som kunne fungere som Den Norske Operas lokale samarbeidspartner og koordinator. To formenn i operakoret i Kristiansand, en forhenværende og en daværende, henholdsvis William Nordby og Kjell Michelsen, tok initiativet til å danne foreningen Operaens Venner. Stiftelsesmøtet var i Caledonien Hall 3. desember 1974. Bjørn Schoder skriver at ”Der var lite eller ingen erfaringer å trekke veksler på da organisasjonen skulle bygges opp. Etter 13 års pause var mangt og meget blitt annerledes, i forhold til den gang Operakoret var eneansvarlig for virksomheten. Utviklingen på mange felt gjorde det derfor nødvendig for operasjefen å ta initiativet overfor de byer som DNO skulle samarbeide med” heter det i programheftet fra 1983.

Tusen operavenner

Og han fortsetter: ”I Kristiansand har vi gått litt andre veier enn andre steder, hvor der for eksempel ikke er fast medlemsskap, men hvor bare abonnentene utgjør Operaens Venner, varierende fra år til år. For oss var det ønskelig med en fastere organisasjonsform, og med drøye 1000 medlemmer har vi fått en solid ryggrad som sikrer arbeidet”, og han forklarer i detalj hvordan arbeidsfordelingen er mellom koret, styret og etter hvert ledelsen i Operaens Venner, og hvorledes det offentlige verdsetter arbeidet med den gode organiseringen. ”…det har lykkes å få til et åpent og tillitsfullt samarbeide med Teaterstyret, Kulturstyrene, Rikskonsertene og andre bevilgende myndigheter som vi er helt avhengige av for å kunne gjennomføre forestillingene”. Bjørn Schoder var venneforeningens første formann. Videre var i styret Asbjørn Arntsen, Kjell Michelsen, Byrge Birkeland, Olav Haaversen, Mette Schoder, Solveig Nordkvist Haugerud og Leif Magnus Andersen.

Tre produksjoner årlig

Selvsagt har det høye medlemstallet hatt betydning for den bemerkelsesverdige utviklingen som fulgte. Mellom 1976 og -83 hadde Operaens Venner stått for hele 20 produksjoner, det er gjennomsnittlig tre per år. Det var egenproduksjoner, samproduksjoner med DNO og etter hvert noen gjestespill. Blant annet var både Operaballetten fra Oslo og Cullbergballetten her, og fra operarepertoaret nevner vi Den glade enke, Dido og Aeneas, Cavalleria Rusticana, Bortførelsen, Flaggermusen, Carmen, Czardasfyrstinnen og Albert Herring. Foreningen styrket opplagt interessen også ved å arrangere reiser til Wien, Graz, Salzburg, Edinburgh, Paris, München, Budapest og Berlin.

Til Operaens Venners 15-årsjubileum i 1989 skrev operasjef Bjørn Simensen: ”Denne gang har Operaens Venner i Kristiansand det hele ansvar for oppsetningen, selv om kunstnerisk ledelse og noen solister også er knyttet til Den Norske Opera. Scenografien er også utarbeidet i samråd med oss, og vi skal overta produksjonen for vår riksoperavirksomhet, først til Tromsø. (…) I flere år har Kristiansand vekslet mellom selvstendige oppsetninger og produksjoner signert Den Norske Opera. Tryllefløyten av i dag innebærer en ny modell, som vi håper vil være fruktbar for alle parter. Vi registrerer den store innsatsen som gjøres i operamiljøet i Kristiansand, gratulerer hjerteligst med de 15 år, takker for det gode samarbeid og ønsker lykke til videre”.

Standard-repertoaret

Listen over produksjoner har på dette tidspunkt vokst til imponerende lengde. Mange vil også minnes årene med Compagnia d’Opera Italiana di Milano på årlig besøk med solide og kanskje noe trauste forestillinger. Men publikum fikk i alle fall anledning til å bli kjent med operalitteraturens standard-repertoar.

All denne virksomhet, og selvsagt aller mest egenproduksjonene, virket stimulerende på en rekke felt i byen. En rekke lokale solister fikk prøve seg og ofte ble medvirkning i slike produksjoner et springbrett på veien ut, enten det nå var til hovedstaden eller til utlandet. De som ikke aspirerte til soloroller fikk ta det helt ut i operakoret. Kristiansand Ballett fikk sjansen til å prøve seg i det store format. Mange utviklet stor kompetanse på kostymeproduksjon, og aller mest vokste et trofast publikum slik at byen rett som det var kunne oppleve den reneste operafeber.

Opera Sør

Tanken om å danne Opera Sør, ”som et datterselskap – heleiet av Operaens Venner” lanseres i jubileumsprogrammet i 1989. ”Vi løfter oss opp fra bare å være en produserende venneforening til å bli et PROSJEKTOPERASELSKAP, der Operaens Venner både skal ha ledelsen, og hvor foreningen blir en viktig ”brikke” i spillet om den videre utvikling av opera og ballett i landsdelen”, skriver Bjørn Schoder. Og det fulgte en ytterligere økning i produksjonstakten etter dette. Dans Design kom på besøk, Verdis Requiem ble fremført, storproduksjonen Anne Pedersdotter ble en stor suksess, man arrangerte sommerkonserter både på Gimle gård og på Festningen, og en rekke velkjente operaer ble presentert fra Rigoletto og La Boheme til Barberen i Sevilla og Czardasfyrstinnen. Noen sentrale navn fra styret i denne tiden er, i tillegg til Bjørn og Mette Schoder, Ferenc Macsali, Svein og Gunhild Børstein, Wenche Agre Stene, Randi Storaas, Inger Ann Folkvord, Tone Hauge, Ellen Calish og Oddmund Viken.

Opera Sør blir stiftelse

Bjørn Schoder fant etter hvert at organisasjonsformen som venneforening og produksjonsselskap måtte inn i fastere og mer offisielle former, og etter en lang prosess ble Opera Sør i 1997 skilt ut fra Operaens Venner. Opera Sør ble en egen stiftelse med Kristiansand kommune, Vest-Agder fylkeskommune, Aust-Agder fylkeskommune, Agder Teater, Kristiansand Symfoniorkester, Operaens Venner og Kristiansand Kammer- og Operakor som stiftere. Dette skjedde som et nødvendig svar på den profesjonalisering som foregikk ved Agder Teater og Kristiansand Symfoniorkester. Også operavirksomheten måtte inn i mer profesjonelle rammer. Stiftelsens mål fortsatte å være å produsere egne operaforestillinger, samprodusere med andre, særlig med Den Norske Opera, og å formidle gjestespill av opera og ballett.

Agder Teater

Agder Teater og Kristiansand Symfoniorkester er Opera Sørs viktigste ”sponsorer”, i det de leverer tjenester vederlagsfritt til operaproduksjon. Videre er det Kristiansand kommune og Vest-Agder fylkeskommune som står for finansieringen, sammen med Norsk Kulturråd. Fra 2002 er staten inne i tillegg til den øvrige støtte.

Kristiansand som forbilde

I 2004 uttalte sjefen ved Den Norske Opera, Bjørn Simensen, at ”Kristiansand er i dag med sin operasatsning et unikt forbilledlig eksempel for andre storbyer. De har kommet lengst i landet når det gjelder å fylle forutsetningene om samarbeid mellom orkesteret og regionteatret” (Ballade 2004). Samme år produserte og urfremførte Opera Sør Bjørn Kruses og Paal-Helge Haugens opera ”Den grøne riddaren”. Det ble ingen stor publikumssuksess, men en stor kunstnerisk seier for Opera Sør og et viktig skritt i retning av også å produsere nytt, ikke bare være formidler av operalitteraturens klassikere. Det har tatt litt tid for Opera Sør å finne ”formen” som ny institusjon og som produserende enhet. Men når forberedelsene til å flytte inn i ”Kilden” nå står for døren, kan publikum begynne å spenne forventningene høyt, forutsatt at Opera Sør også får en tilsvarende finansiell styrkning slik det også forventes at Agder Teater og Kristiansand Symfoniorkester får det i de nærmeste årene.

Opera Bergen

OPERA BERGEN ble etablert i 1981 med formål å arbeide for etablering av kunstarten opera og musikkdramatikk i Bergen, og er en sammenslutning av profesjonelle operakunstnere utdannet innenfor ulike kunstområder tilhørende operafaget; sang, teknikk, regi, scenografi, instruksjon, lysdesign, direksjon og produksjonsledelse.

Om Opera Bergen

Opera Bergen har produsert over 80 operaer innen ulike sjangere og av ulikt format i vår region, og har tatt i bruk tradisjonelle spillesteder som Grieghallen og Den Nationale Scene, og mer utradisjonelle som Arenum, Logen Teater, Håkonshallen og Johanneskirken. Opera Bergen har i sin virksomhetstid stått for en rekke førstegangs fremføringer av sentrale verk fra den klassiske operalitteraturen, og også hatt Norges-, Skandinavia- og Europapremierer på vår egen tids musikkdramatikk. I tillegg har OB gjestet Egypt, Israel, Eritrea og Kina, samt turnert på Vestlandet flere ganger. Opera Bergen har i 13 år produsert utendørs sommeropera, noe som har bidratt til å etablere Bergenhus Festning som en viktig utendørs arena for akustisk opera og musikkdramatikk. Opera Bergen har høstet en rekke rosende omtaler av sine produksjoner i internasjonal fagpresse.
OPERA BERGEN sitt formål:

• OPERA BERGEN er en ideell og selvstendig organisasjon
• Opera Bergen har som formål å fremføre musikkdramatiske verk, egenproduserte eller i samarbeid med allerede eksisterende kulturinstitusjoner og produksjonsgrupper lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

• Opera Bergen arbeider for at regional egenproduksjon av musikkdramatikk skal sikres en forutsigbarhet og permanente rammebetingelser, som gir levekår for frilansere innenfor det musikkdramatiske feltet.

• Opera Bergen står fritt til å samarbeide med enkeltpersoner, lag, grupper, organisasjoner og kulturinstitusjoner i Bergen, nasjonalt og internasjonalt.
• Opera Bergen har ikke økonomisk formål.

Opera Bergen har gjennom 29 år produsert opera og musikkdramatikk, og ved det stadig utviklet produksjonskompetanse, operafaglig nettverksbygging og regionalt og internasjonalt samarbeid. Egenproduksjon gir grunnlag for at kunstnere, kunsthåndverkere, sangere, musikere og andre får anledning til å utøve i kombinasjon med annet kunst- og kulturarbeid i regionen (kirkemusikk, frivillig musikkliv, kulturskoler, kor, korps, teater, dans etc.). Dette ressursgrunnlaget er den nødvendige kulturelle kapitalen regionen har og trenger videre for regional egenproduksjon av musikkdramatikk.

Kort historikk

1981 – 1997 Som uavhengig og fri scenisk produsent la Opera Bergen grunnlaget for regional egenproduksjon av opera i Bergen, og var i denne perioden den produserende operaen i vår region med mer enn 40 egenproduksjoner, foruten konserter og turneer.

1997 – 2007 Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune oppretta i 1997 stiftelsen Vest Norges Opera som regionsopera på Vestlandet. Opera Bergen hadde i denne perioden – i samsvar med politiske vedtak – årlige avtaler med VNO om å produsere for regionsoperaen. I disse ti årene produserte Opera Bergen ytterligere 43 operaer for VNO, og forpliktet seg samtidig på å ikke produsere i konkurranse med regionsoperaen.

2008 Opprettelsen og etableringen av Den Nye Opera som regionsopera på Vestlandet har ført til at regional profesjonell egenproduksjon av opera er blitt kraftig redusert, og Opera Bergens kompetanse på feltet er ikke blitt ivaretatt gjennom den nye operasatsingen på Vestlandet. Opera Bergen er fra 2008 på nytt en uavhengig og fri scenisk gruppe med formål om å ivareta og videreutvikle den regionale kompetansen på scenisk musikkdramatikk.

grieghallenbergen

Grieghallen i Bergen

Bergen National Opera (Norwegian: Bergen Nasjonale Opera) in Bergen, Norway, originally called Den Nye Opera (the new opera)  is a foundation established in 2005 by the Bergen Philharmonic Orchestra, Den Nationale Scene, Grieg Hall and the Bergen International Festival. In 2007 Opera Vest became a part of the foundation, which aims to be the regional opera company for West Norway.

In addition to professional opera, Bergen National Opera also runs a participatory program for children and teenagers.

The foundation is supported by the Ministry of Culture, Arts Council Norway, the Hordaland community, the city of Bergen, and several other funds, associations and private supporters.

 

Operahuset i Kristiansund - Festiviteten

Operahuset i Kristiansund – Festiviteten

Opera hus i  Kristiansund

Den 5. november 1928 var det premiere på den aller første operaforestillingen i Kristiansund, Christoph Willibald Gluck sin Orfeus og Evrydike. Primus motor bak oppsetningen var Edvard Bræin, som på den tiden også var den selvskrevne promas i Kristiansunds musikkliv. Premieren og de påfølgende forestillingene av Orfeus og Evrydike ble en suksess som ga mersmak. I årene fram til 1937 ble det satt opp ytterligere tre operaer i Kristiansund. Dette gjorde at Kristiansund ble satt på kartet som «operabyen» i Norge.

Ringsakeroperaen

Det var engang…

RingsakerOperaen ble etablert i 1979 i Brumunddal. Fram til 1998 var den organisert som en forening.
I 1997 kom den på statsbudsjettet, og organisasjonen ble omgjort til en stiftelse. Stifterne av RingsakerOperaen er Ringsaker Operakor, Hedmarken Symfoniorkester, RingsakerOperaen Produksjon og RingsakerOperaens Venner. RingsakerOperaen er en av syv distriktsoperaen i Norge, som alle er på statsbudsjettet.

RingskaerOperaen skal produsere og formidle opera og annet musikkteater basert på samarbeid mellom amatører og profesjonelle. En produksjon engasjerer mange frivillige innenfor stiftelsens foreninger.

Opera Nordfjord

Opera Nordfjord vart starta i 1998 etter ide frå Kari Standal Pavelich. Ho og ektemannen Michael Pavelich har vore sentrale heile tida. Operaen har sidan starten hatt årlege framsyningar av store oppsetjingar på Nordfjordeid, og har også turnert til andre stader på Vestlandet.

Opera Östfold

Opera Östfold

Opera Östfold

Historien om Opera Østfold startet med at Østfold fylkesting valgte Fredriksten festning som Fylkestusenårssted for prosjektperioden 2000 – 2005. Et av delprosjektene i Fylkestusenårsstedet var Møteplassen. Målet i delprosjektet var å starte arbeidet med å bygge Fredriksten festning om fra en militær stridsarena til en nasjonal og internasjonal kulturarena.

NOSO Nord-Norsk Opera og symfoniorkester på konser, fotoshoot og videoinnspilling på Svalbard. Longyerabyen. Båttur og Gruve 7 og Frølageret ... Foto: Yngve Olsen Sæbbe

NOSO Nord-Norsk Opera og symfoniorkester på konser, fotoshoot og videoinnspilling på Svalbard.
Longyerabyen. Båttur og Gruve 7 og Frølageret …
Foto: Yngve Olsen Sæbbe

Nordnorsk OperaOpera Tröndelag

åmotoperagardÅmot Operagard

OscarborgsOperaen

OscarborgsOperaen

OscarsborgsOperaen

Operascener i Norge

  • Operan i Kristiansund
  • Den Norske Opera
  • Den Nye Opera i Bergen
  • Ringsakeroperaen  i Brumunddal
  • Operan i Nordfjordeid
  • Operan i Tromsö
  • Operan i Trondheim
  • Bergen Nasjonale Opera
  • Ringsakeroperaen
  • Opera Östfold
  • Opera Sör
  • Opera Nordfjord
  • Oscarsborgsoperaen
  • Åmot Operagård

    Kompositörer av opera och musikdramatiska verk

    Norska sångspel syngespil

    I løpet av 1800-tallet ble det skrevet flere norske syngespill, men få norske komponister har gitt seg i kast med å skape opera, rimeligvis fordi mangel på fast scene gjennom mange år gjorde det vanskelig å få se et slikt verk fremført. Den første norske opera, Martin Andreas Udbyes Fredkulla (1857–58), hadde urpremiere først i 1997. De fleste eldre norske operaer ble da også skrevet for og oppført på utenlandske scener.

    Richard Wagner var forbilde for komponister som Ole Olsen og Gerhard Schjelderup på begynnelsen av 1900-tallet. Men deres verker var fast knyttet til norske motiver, noe som også kjennetegner nyere norsk opera.

    Martin Andreas Udbye

    Martin Andreas Udbye

    Martin Andreas Udbye (født 18. juni 1820 i Trondheim, død 10. januar 1889 i Trondheim)  var en norsk komponist og organist.

    Martin Andreas Udbye er født i Trondheim, sønn av tollrorskarl Ole Jonsen Udbye (1785–1856) og Birgitte Øien (1781–1866). Udbye arbeidet som lærer i barneskolen i Trondheim, han virket også som organist ved Hospitalskirken (1844–69) og Vår Frue kirke (1869–85). I 1851 reiste Udbye til Leipzig, hvor han studerte orgel og komposisjon. Året etter var han tilbake i hjembyen, hvor han ble ansatt som musikklærer ved Trondheim Katedralskole.

    Til å være så godt som selvlært, komponerte Udbye en imponerende mengde verk av forskjellig karakter, inkludert den første norske opera: Fredkulla. Noen mindre utdrag av operaen ble framført i 1858 og ble møtt med entusiasme.

    Operaen Fredkulla ble antatt av Christiania Theater og skulle oppføres der, men hele prosjektet stoppet opp da teatret brant ned like før premieren i 1877. Operaen ble liggende uoppført inntil NRK rekonstruert materialet og produsert en konsert-versjon som ble sendt på radio i 1958. I 1997 ble Fredkulla endelig uroppført som sceneverk, det skjedde i Trondheim under byens 1000-års feiring.

    Udbye har komponert flere mindre sceneverk. Han har også komponert flere kor-verk, tre strykekvartetter (1851–55), en fantasi for fiolin og orkester (1866), pianotrioer, og en rekke verk for orgel.

    Ole Olesen

    Ole Olesen

    Mest kjent av Ole Olsens verker er i dag antagelig Solefaldssang fra eventyrkomedien Svein Uræd til tekst av Nordahl Rolfsen. Svein Uræd ble uroppført på Centraltheatret i Kristiania i 1890. Olsen hadde 24 år tidligere skrevet en opera med tittelen Stig Hvide, som imidlertid aldri ble oppført.  Olsen skrev også operaen Lajla.

    Olsen skrev også poetiske tekster. Han skrev selv teksten til flere av sine operaer. En skriftsamling, kalt Digte, ble utgitt etter hans død. I 1978 utga Erik Bye og Birgitte Grimstad platen En dobbel deylighet med blant annet Petter Dass’ Fiskevise tonesatt av Ole Olsen.

    Olsen prøvde også å få laget en egen norsk marsj-stil. Dette gjorde han ved å komponere marsjer som hadde innslag av folketoner. Han fikk mye kritikk for dette og lagde bare noen få marsjer.

    Kjent er også “11 klaverstykker”, stykker for klaver i nasjonalromantisk stil. Han laget også en suite for klaver og strykere basert på disse stykkene.

    I 2010 ble det utgitt en nyinnspilt cd med musikk av Ole Olsen, fremført av Latvias symfoniorkester (Latvian National Symphony Orchestra) under ledelse av den norske dirigenten Terje Mikkelsen. Cd-en er utgitt på det svenske plateselskapet Sterling under tittelen Asgaardsreien, Symphony in G, Suite for string orchestra.[3][4] Åsgaardsreien er et symfonisk dikt som Olsen komponerte i 1876 med utgangspunkt i et verk av dikteren Johan Sebastian Welhaven. Den “Suite for string orchestra” som cd-en inneholder, er musikken til ovennevnte Svein Uræd.

    Gerhard Schelderup

    Gerhard Schelderup

    Gerhard Schjelderup idkade ett par år filologiska studier, innan han 1878 helt och hållet blev musiker och begav sig till Paris för att studera komposition under Franchomme, Savard och Massenet; år 1896 bosatte han sig i Dresden. Schjelderup var norsk statsstipendiat, men vistades sällan i Norge; han uppträdde som dirigent vid en symfonikonsert med egna verk i Kristiania 1911, vid jubileumsutställningens konserter 1914 och vid en rad dramatiska föreställningar på Nationaltheatret 1915. Han var i synnerhet orkesterkompositör. Hans debutarbete var den lilla operan En søndagsmorgen, som uppfördes 1893 i München. Senare följde musikdramerna Bruderovet (Prag 1900), Offerilden (Dresden 1903), Foraarsnat och Julespil (Dresden 1908, Kristiania 1915), sagospelet Sampo, baletten Wunderhorn samt hans huvudverk Østenfor sol og vestenfor maane och Et folk i nød. Av uteslutande orkesterverk har han komponerat det mycket spelade stycket Solopgang paa Himalaja, musik till Borngräbers “Över Attilas grav” och till Ibsens Brand, en symfoni och en del mindre musikstycken. För sång utgav han åtskilliga häften romanser, ballader och 12 norske folkeviser bearbeidede for mandskor. Schjelderup var därjämte produktiv musikkritisk och biografisk författare och skrev som sådan bland annat Edvard Grieg og hans værker (1903; tillsammans med Walter Niemann, även på tyska, 1908) samt ett större arbete om Richard Wagner (1909). Till de flesta av sina musikdramatiska arbeten författade Schjelderup själv texten.

    Arne Eggen

    Arne Eggen

    Arne Eggen (født 28. august 1881 i Trondheim, død 26. oktober 1955 i Bærum) var en norsk organist og komponist.

    Han var sønn av urmaker Johan Andreas Eggen (1848–1927) og Berte Eriksen Kurud (1848–1927) og gift i 1916 med Engel Johanne Othilie Sparre Gulbranson (18. juli 1878–1. juni 1918), datter av grosserer Georg Robert Gulbranson (1828–1912) og Antonie Wilhelmine Lüttensee (1842–1936). Svoger til sangerinnen Ellen Gulbranson (1863–1947).

    Arne Eggen var elev ved Musikkonservatoriet i Oslo og studerte senere også i Leipzig under Stephan Krehl (komposisjon) og Karl Straube (orgel).[1] Han var fra 1908 til 1924 organist i Bragernes, Drammen og fra 1924 i Bryn og Tanum kirker i Bærum. Eggen var formann i Norsk Komponistforening fra 1927 til 1945 og i TONO fra 1928 til 1930.

    Olav Liljekrans – handling
    Olav rir ut for å be til bryllupet sitt, men kommer til en alvedans. Alvedronningen ber ham danse med seg, men han vil ikke. Som hevn slår hun ham med sykdom og han dør etter at han er kommet hjem. Kjæresten hans dør også av sorg.

    Enkelte forskere har ment at Olav tidligere har hatt et forhold til alvedronningen, og at hun nå tar hevn for å ha sviktet henne, men ingen av variantene antyder noe slikt. Drapet henger snarere sammen med den metafysiske ideen om skjebnen. I de naturmytiske balladene er det vanlig at mennesker får skade av et møte med det overnaturlige.

    Geirr Tveitt

    Geirr Tveitt

    Geirr Tveitt, född Nils Tveit 19 oktober 1908 i Bergen, död 1 februari 1981 i Oslo, var en norsk kompositör och pianist. Han skrev pianokonserter, baletter, operor och verk för kör och orkester. Det av hans verk som framförs oftast är “Hundrad folketonar frå Hardanger”.

    Det första verket skrev han 1927, det sista 1974. Han utbildades i Norge och från 1928 i Tyskland, där han studerade vid konservatoriet i Leipzig. År 1932 for Tveitt till Paris och kom att med Paris som bas besöka stora delar av Europa. År 1937 offentliggjorde han Tonalitätstheorie des parallelen Leittonsystems. Mycket av hans musik är inspirerad av Hardangerdalens folkmusik. Tveitt försökte under en period av sitt liv rekonstruera den norska urfolkmusiken, utan att lyckas. Från 1960 var han verksam vid radion. Den 12 juli 1970 brann hans hus ned, och med det en stor del av hans ännu ej utgivna verk.

    Han är begravd på Vikøy kirkegård i Kvam i Hardanger.

    Edvard Fliflet Braein

    Edvard Fliflet Braein

    Edvard Fliflet Braein (født 1924 i Kristiansund, død 30. april 1976) var en norsk komponist, og hørte til en av de eldste musikerslekter i Norge.

    Han studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo i 1942–45, samt med Bjarne Brustad (komposisjon) og Odd Grüner-Hegge (dirigering). Bræin avla organisteksamen i 1943, og debuterte som dirigent i Bergen 1947. Videre fulgte komposisjonsstudier ved MK i Paris med Jean Rivier 1950–51 med stipendium fra Norsk Komponistforening. Bræin virket som kor- og orkesterdirigent i Kristiansund og Oslo.

    Han slo igjennom som komponist med det fargerike orkesterverket Konsertouverture (op. 2, 1948), men allerede i sitt første opus – De glade musikanter (1947) for klarinett og tre strykere – hadde han vist sin forkjærlighet for det diverterende og det musikantiske. Med utgangspunkt i romantikkens tonespråk skapte han en personlig stil hvor det melodiske står sentralt, gjerne med trekk fra norske folketoner og ikledd en kontinental neoklassisk form. Burlesk humor og brå innfall er ikke uvanlig i hans verker. Den diverterende stil går igjen i komposisjoner som Serenade for orkester (op. 5, 1952) og Capriccio for klaver og orkester (op. 9, 1958), og den får sin fullendelse i hans siste store verk, operasuksessen Den stundesløse (op. 21, uroppført ved Den Norske Opera høsten 1975) til Hans Kristiansens libretto (etter Ludvig Holbergs skuespill).

    Mer alvorlig preget er Adagio for strykere (op. 6, 1953) og symfoni nr. 2 (op. 8, 1954) i tre satser. Her er det musikantiske avløst av et episk, dyptloddende tonespråk av stor virkning. Det samme er tilfelle i hans andre betydelige opera: Anne Pedersdotter (op. 18, uroppført ved Den Norske Opera 1971), også til libretto av Hans Kristiansen (etter Wiers- Jenssens skuespill).

    Bræin har også skrevet vel 20 romanser og en rekke korsanger, og flere av disse er blitt folkeeie. Mest kjent er «Ut mot havet». Tekster hentet han gjerne fra Jacob Sande, Einar Skjæraasen og Johan Herman Wessel. Bræin oppnådde å bli en populær komponist i ordets egentlige og rette betydning. I dag regnes han som en av Norges fremste komponister i etterkrigstiden.

    Edvard Fliflet Bræin var gift med Karen Frivold, og de fikk tre barn. Skuespilleren Andrea Bræin Hovig er barnebarn. Hustruen Karen var i mange år sekretær for operasjefen ved Den norske Opera. Sønnen Hans Christian Bræin er professor i klarinett og kammermusikk ved Norges musikkhøgskole og datteren Anne er cellist i Kristiansand Symfoniorkester.

    Arne Nordheim

    Arne Nordheim

    Arne Nordheim (født 20. juni 1931 i Larvik, død 5. juni 2010) var en norsk komponist og musikkritiker.

    I perioden 1948–51 studerte han ved Musikkonservatoriet i Oslo. 1954 ble hans første verk, Essay for strykekvartett, oppført ved Ung Nordisk Musikkfest i Stockholm. Han betraktet frem til sin død at stykket ikke var hans opus 1, men strykekvartetten fra 1956 skulle være hans første riktige verk.

    Nordheims viktigste genre var orkesterverk. I de tidlige verkene som Aftonland, Canzona og Epitaffio forsøkte han å gi de tradisjonelle instrumentene en ny klang. Han begynte etter hvert å benytte elektronikk på magnetbånd, og hadde i en periode elektronikk som hovedtema. Fra denne tiden stammer rent elektroniske verk som Solitaire, men også verk hvor elektronikken ble blandet med tradisjonelle instrumenter som feks. slagverk. Han har også skrevet mye for radio og TV, teater og ballett der han eksperimenterte mye og ga musikken nye grenser. I perioden 1964–1966 var Nordheim formann i samtidsmusikkforeningen Ny Musikk.

    Antonio Gino Bibalo (født 18. januar 1922 i Trieste i Italia, død 20. juni 2008 i Larvik) var en italiensk-norsk pianist og komponist innen samtidsmusikken.

    Antonio Bibalo var utdannet i piano ved konservatoriet i Trieste der han tok diplom i 1946. Han var tysk krigsfange under andre verdenskrig. Han studerte i London (1953) under Elizabeth Lutyens, en av tolvtone-pionerene. Han flyttet til Norge i 1956 (ble statsborger i 1968) og livnærte seg som barpianist. Bibalo har siden skrevet flere soloverker for piano, to pianokonserter, to symfonier, en rekke verk for kammermusikk (Autunnale, 1968, og The Savage, 1983). I 1992 fikk han St. Olavs Orden og Lindemanprisen (1992). Glassmenasjeriet ble kåret til Årets verk av Norsk Komponistforening i 1996. Bibalo var bosatt i Larvik, hvor han ble utnevnt til æresborger i 1996.

    Ragnar Söderlind

    Ragnar Söderlind

    Ragnar Søderlind (born June 27, 1945) is a Norwegian composer. He has written ballets and operas, and for the concert hall, programmatic works based on poems.
    Ragnar studied with Conrad Baden in Oslo and with Erik Bergman and Joonas Kokkonen at the Sibelius Academy in Helsinki. This was followed by studies in conducting at the Norwegian State Academy of Music where he is currently a faculty member.

    As a composer, Søderlind initially composed orchestral works which were strongly influenced by late Romanticism and early 20th-century European music. His style has become more advanced over the years, yet throughout he has been a master of orchestration and has maintained his personal stamp on sound. In addition to orchestral music, his output includes incidental music for plays, ballets and operas. He has also arranged a considerable amount of music, including several works by Edvard Grieg, and he has recently written an opera that includes Grieg’s music for Olav Tryggvason.

    Hallvard Johnsen

    Hallvard Johnsen

    Hallvard Johnsen (født 27. juni 1916 i Hamburg, død 6. november 2003) var en norsk komponist og fløytist. Sin første musikalske opplæring fikk han i Larvik Guttemusikkorps. Han studerte fløyte, dirigering og komposisjon ved Oslo Musikkonservatorium. Her hadde han lærere som Bjarne Brustad, Karl Andersen og Per Steenberg. Videre studerte Johnsen komposisjon med Vagn Holmboe i København i 1956, noe som fikk stor betydning for hans egne individuelle stil. Han hadde sin debut som komponist og fløytist med egen konsert i Oslo i 1941. 1947–1973 var han fløytist i Forsvarets Stabsmusikkorps.

    Hans tidligere verker viser en solid forankring i romantisk tradisjon. På starten av 1950-årene har han også impresjonistiske trekk i sin komposisjon. Johnsen var bosatt i Larvik (1917–1929).

    Oddvar S Skvam

    Oddvar S Skvam

    Oddvar Schirmer Kvam ble født 26.09.27 i Oslo, hvor han også har bodd mesteparten av sitt liv. Han har skrevet og fått oppført en rekke store og små verk og kan vise til mer enn 140 opus. Musikken har hele livet preget ham, men han ble i ungdommen rådet til å ”ha noe i bakhånd”. Han begynte derfor, parallelt med musikkstudiene, å studere jus.

    I 1949 tok Oddvar S. Kvam juridisk embetseksamen, og 22 år gammel ble han dommerfullmektig i Salten, Bodø, og fungerte en periode som fylkeskontorsjef i Nordland. Mens han noen år senere var ansatt i Justisdepartementet, fikk han fikk stipend til å studere ved New York University, hvor han tok en Master Degree i Comparative Law. Men han fikk også tid til i USA å ta timer med undervisning i orkesterdirigering hos Leonard Bernstein. Tilbake i Oslo var han noen år fullmektig hos Regjeringsadvokaten, der han tok advokaturen og ble høyesterettsadvokat. I 1961 startet han sitt eget advokatfirma. Etter hvert vokste det til advokatfirmaet Kvam & Co, som etter en tid fusjonerte med advokatfirmaet Bull & Co, der han fortsatte til pensjonsalderen. Kvams spesialitet var opphavsrett / immateriell rett. Med denne bakgrunnen kunne hjelpe kunstnere av ulik slag med juridiske problem, samt fungere utmerket i ulike kulturelle råd og styrer.

    Det kan ha vært mange inspirasjonskilder til Kvams sterke ønske om å komponere. Bestefaren, Bjarne Schirmer, som var førstefiolinist i Nationaltheatrets orkester og som gjerne komponerte på fritiden? Faren, som var slektens underholder når det gjaldt pianomusikk? Guttemusikken, hvor han spilte kornett? Eller kanskje pianoet hjemme i stua, som han trakterte så snart han rakk opp til pianokrakken? Hans lærere ved Oslo Musikkonservatorium, Ludvig Lindeman og senere Nicolai Dirdal, hadde stor tro på sin klaverstudent. Men Kvam studerte parallelt og på samme sted også de fagene som er nødvendige for å bli komponist, f. eks. teori, med Thorleif Eken. I tillegg studerte han hos anerkjente komponister som David Monrad Johansen og Herman D. Koppel, Danmark.

    Gjennombruddet kom i 1966, da han vant en stor konkurranse for mannskor og orkester. Etter dette har han vunnet en rekke priser for korverk, som stadig er oppført. Andre store begivenheter var da han vant med verket Opening, som ble spilt av Oslo-Filharmonien ved åpningen av det nye Oslo Konserthus i 1977. I 1984 ble verket Querela Pacis (Diskusjon om fred) for to kor og orkester oppført under den 2. Internasjonale Musikkfestivalen i Moskva med bl.a. president Gorbatsjov i salen. Dette verket har siden vært oppført flere steder, bl.a. i Gewandhaus Leipzig og Oslo Konserthus. Videre var operaen Drømmen om den 13. time en stor begivenhet ved oppføringen på Den Norske Opera i 1987. I 2001 vant han med ”Moods” 1. pris i en internasjonal komponistkonkurranse i Seoul, Sør-Korea. Han har videre vært årets komponist ved Oslo Grieg-festival. I hele sin karriere har han benyttet Musikk-Huset som forlag.

    Kvam er utnevnt til Ridder av første klasse av Den Kongelige Sankt Olavs Orden. Tildelingen er begrunnet med en uvanlig innsats for norsk kulturliv, bl.a. som styreleder både av Oslo-Filharmonien, Norsk Kulturråd og TONO, samt leder av Kunstnerforeningen. Han er æresmedlem både i Kunstnerforeningen og i Norsk Komponistforening.

    Det kan også legges til at Kvam har to Norgesmesterskap i håndball som spiller og to som lagleder, alle for Nordstrand IF. Etter fylte 70 år og mer enn 1000 kamper for klubben ga han seg som håndballspiller.

    Johan Kvandal

    Johan Kvandal

    Johan Kvandal  web – site

    Early impulses (1919-1951)
    From an early age Kvandal received impressions from a rich artistic environment. His father, the composer David Monrad Johansen and mother ‘Lissa’ were constantly on the move. The young Johan was brought to Paris, lived in Arne and Hulda Garborg’s house in the ‘artist valley’ at Hvalstad and the Ekeberg artists’ colony. Every summer was spent in the mountain valley Østerdalen. There, a vibrant community surrounded the Norwegian anarchist writers Arne Garborg and Ivar Mortensson Egnund. The cultural influences and beautiful mountain landscapes were abundant sources of inspiration throughout Kvandal’s life. After having lived on nine different locations the family finally got a permanent home close to Oslo in 1935. Painter Henrik Sørensen found the suitable property and architect Arnstein Arneberg designed the characteristic building – successively the home of composer Monrad Johansen and his son Johan Kvandal.
    Kvandal studied composition with Geirr Tveitt from 1937- 1942 and Joseph Marx in Vienna 1942-44. He graduated from the Music Conservatory in Oslo as a conductor in 1947 and as an organist in 1951. He also studied theory with Per Steenberg and organ with Arild Sandvold. Like other composers of his generation Kvandal was influenced in his early works by the then prevailing national movement in the 1920’s and 1930’s. This can be seen in Seven Songs, Op. 4 and the Piano Pieces op. 1 and 5. His early work also reveal an urge to combine Norwegian folk music elements with classical forms such as the rondo and sonata form, e.g. Sonatina for Piano op. 2 and Norwegian Overture op. 7.

    Paris and the avantgarde (1952-1969)

    Kvandal’s stay in Paris in 1952- 54 became an important turning point. Through studies with Nadia Boulanger at the Conservatoire de Paris he was exposed to an extremely inspiring musical environment. He became familiar with the works of Bartók and the later works of Stravinskij and Messiaen. In the 50s and 60s he integrated elements from international contemporary music scene, but without employing atonality or electronic aids. The result was a far greater compositional freedom. From 1970 he returned to his core with strong impulses from Norwegian folk music. But this time it became synthesised with an equally important feeling for the international contemporary music. This led to an innovative musical language based on what Kvandal himself defines as modern tonality. Kvandal’s modern musical expression is reflected in Variations and Fugue op. 14 for orchestra (1954), Duo for Violin and Cello op. 19. (1959), Symphony No. 1 op. 18 (1958-59), Symphonic Epos op. 21 for orchestra (1962), Flute Concerto op. 22 (1963) and String Quartet No. 2 op. 27 (1965-66). Symphonic Epos was his final breakthrough, and the conductor Odd Grüner-Hegge pronounced that ‘this is a work of European importance.’ The conductor Herbert Blomstedt appreciated the music of the young composer and premiered Kvandal’s Flute Concerto op. 22 in 1963. The contemporary music association Ny Musikk comissioned a string quartet in 1965, which resultet in String Quartet nr. 2 op. 27. It is Kvandal’s most experimental piece, summing up his modernistic periode in the 60s.
    New synthesis (1970-1979)
    In his youth, Kvandal had experienced the Norwegian modal tonality of folk music, which he later combined with the sonata and symphony form. He said that this form of classical music was not a conformity, but an enormous field of energy, which he as a composer could activate. The 70s was a rich decade in Kvandal’s production. He turned back to a more melodic style. Fantasies on Three Country Dances op. 31 (1969) introduced a new turn back to folk music inspiration. Antagonia op. 38 for two string orchestras and percussion (1972-73) reveals a synthesis of the national and international tendencies in Kvandal’s compositions. His later works often contain transformed folk music material, for instance Sonata for Solo Violin op. 45 (1976) and Concerto for Oboe and Orchestra op. 46 (1976-77). At the same time, romantic elements become progressively more discernible, particularly in Michelangelo Poem op. 49 (1977) and the large-scale Concerto for Violin and Orchestra op. 52 (1979). One of the music critics wrote: ‘Kvandal’s Violin Concerto is such a monumental composition that I would not be surprised if it were the best Norwegian work in this genre.’

  • Composer in demand (1980-1999)

    The 80s and 90s were extremely busy decades for Kvandal, with new commissions accumulating and actually having to wait in line. The opera Mysteries is Kvandal’s major opus. Based on the novel with the same name by Knut Hamsun, the opera was commissioned by The Norwegian National Opera & Ballet and was mainly written during the early 90s. The world premiere took place in January 1994 as part of a Norwegian Music Festival in connection with the Olympic Games at Lillehammer. The opera music received excellent media reviews and was performed a dozen times in 1994 og 1995. The opera was followed by the colourful Concerto for Two Pianos and Orchestra op. 77, commissioned by The Edvard Grieg Society in New York for the Grieg jubilee in 1993. Sonata for Strings op. 79 (1994) was commissioned by the Arts Council of Norway (Norsk Kulturråd) for its 30th Anniversary. In 1995 Trondheim Symphony Orchestra commissioned a work for the Kirsten Flagstad Jubilee and the result was Eternal Summer op. 80 (1995) for soprano and symphony orchestra, based on three Shakespeare texts. Sonata for Viola and Piano op. 81 (1995) was commissioned by Leif Ove Andsnes and Lars Anders Tomter for the Risør Festival of Chamber Music. After Fantasia for Hardanger fiddle and String orchestra op. 82. came Fantasia for Organ and Strings op. 83, followed by Missa Brevis op. 84 for mixed choir and organ.The last work Kvandal completed is Concerto for Piano and Orchestra op. 85, commissioned by the Elverum Music Festival 1998 and The Norwegian Youth Symphony Orchestra. It was written for pianist Håvard Gimse, who recently recorded the concerto together with Kvandal’s father Monrad Johansen’s Piano Concerto.

    “His world of sound is international”
    Strongly rooted in the European tonal musical tradition, Kvandal inevitably came to represent an opponent voice in the prevailing experimental modernist environment. It remained a life-long paradox for Kvandal that a radical avantgarde itself had turned into a powerful establishment. In 1988, Kvandal publicly critisised the evident favoring of atonal music in the Norwegian Society of Composers (see Quotes). In 1998, he released an album with his most important orchestral works, also known as his “protest album” (see Articles). Simultaneously, towards the end of his life, Kvandal experienced an increasing international interest in his music. The trend continues into the 21th century, with recent performances in New York, Dubai, Berlin, Aix-en-Provence, Devon, Scotland, Australia and India. The Berlin Philharmonic Wind Quintet has put one of his works on their permanant repertoire .

    Gisle Kverndokk

    Gisle Kverndokk

    Gisle Kverndokk (1967) is a Norwegian composer. He is mainly known for his work as a composer of operas and musicals. But he has also written a wide range of music, from chamber music, songs, church music, vocal music and music for dance, theatre and film.

    His opera “The Fourth Watch of the Night” (2005) and “Around the World in 80 Days” (2010) have had succesful productions at The Norwegian National Opera. His musicals, among them “Sophies’s World” (1998), “Homeless” (Frendelaus) (2003) and “Martin L.” (2008) have been performed extensively in Norway and Germany.

    Highlights in 2015:
    Kverndokk’s church musical “Sommerens Maria” was released on cd by Grappa, performed by The Church Choir School, Nøtterøy. It was also the opening concert of their Choir School Festival on March 21.
    “Sommerens Maria” on CD.

    Another new cd, “Fuge der Zeit”, with works written for and performed by Nordic Voices will also be released by Grappa in April. “Mass for 6 voices” is included on this cd, and it will be premiered by Nordic Voices at The Fartein Valen Festival in Haugesund, 17. April.
    “Fuge der Zeit” – Fartein Valen Festival.

    “Gott! Welch Dunkel hier!” – a work for piano, will be premiered by Susanne Kessel in Bonn on April 22. It is a part of her “250 piano pieces for Beethoven” – project.

    “Symphonic Dances” premiered by Stavanger Symphony Orchestra last year, will be performed at the orchestras season opening in August, conducted by Christian Vasques. Stavanger Symphony Orchestra – Season Opening 2015.

    “Offertorium” a trio for clarinet, cello and piano, will have its world premiere at The Ultima Festival in Oslo, 15. September, performed by Trio ClariNord.

    Eivind Buene studied pedagogics and composition at the Norwegian State Academy of Music from 1992 to 1998, and in 1999 and 2000 he was composer in residence with the Oslo Sinfonietta. Since 2000 he has been a freelance composer living and working in Oslo, writing for a wide array of ensembles and orchestras. He has recieved commissions from among others Ensemble Intercontemporain, Birmingham Contemporary Music Group, Fondation Royaumont and a variety of Scandinavian orchestras and ensembles.

    Apart from writing music for soloists, ensembles and orchestras, Buene also frequently engages in collaborations with improvising musicians, developing music in the cross-section between classical notation and improvisation.

    Buene’s music has been performed at prestigous venues like Carnegie Hall, Berlin Philharmonie and Centre Pompidou. His debut as a stage composer came in august 2006 with the one act chamber opera September, based on Henrik Ibsen’s Hedda Gabler. Buene is currently working on an opera for the new opera in Oslo, together with writers Jon Øystein Flink and Rasmus Munch.

    In addition to music, Buene has written music critique and essays, and he made his literary debut with the novel Enmannsorkester in 2010. His second novel was released in October 2012, and a collection of essays was published in March 2014.

    From 2015 to 2019 Buene is assistant professor in composition at the Norwegian Academy of Music

    Jon Öyvind Ness

    Jon Öyvind Ness

    JON ÖIVIND NESS (1968)
    vokste opp på Inderöya i Nord-Tröndelag. I oppveksten spilte han tusseflöyte, fiolin og klarinett, for så å studere klassisk gitar ved Norges musikkhögskole fra 1987. Fra 1989 gikk han over til å studere komposisjon ved samme högskole, blant andre med professorene Olav Anton Thommessen, Lasse Thoresen, Björn Kruse og Ragnar Söderlind. Ness fikk sitt gjennombrudd som komponist kom med verket Schatten for 23 musikere, som mottok utmerkelsen årets Verk fra Norsk Komponistforening i 1994. Han har siden blitt tildelt Edvardprisen to ganger, for verkene Cascading Ordure i 1997 og Dangerous Kitten i 2000. Ness har ofte gjort bruk av referanser til andre musikalske verker gjennom humoristiske skråblikk i sin egen musikk. I de senere år har han i större grad önsket å utrykke seg gjennom musikk som kommuniserer ene og alene som musikk, uten kryptiske referanser til utenforliggende fenomener.

    Henning Somerro

    Henning Somerro

    Henning Sommerro (born 3 May 1952 in Surnadal) is a Norwegian musician, composer and music teacher.Sommerro grew up on the Sommerro farm at Skei in Surnadal. His name became widely known in 1977 when the folk music group Vårsøg released their recording of Hans Hyldbakk’s poem Vårsøg.

    Sommerro had his first lessons in organ and piano at the age of sixteen at the Music Conservatory in Trondheim. He studied organ there from 1970–1974, and from 1974–1976 he was organist in the villages of Stangvik and Todalen. From 1976–1977 he studied organ and composition at the music academy in Basel, and in 1978 he became director of music at the Teatret Vårt theatre in Molde. From 1985–1990 he was director of music at Trøndelag Teater. Additionally in the years 1986–1988 he was a music consultant for Norwegian radio (NRK P2). Since 1990 he has been a senior lecturer in music at the Department of Music of the Norwegian University of Science and Technology (formerly the Trøndelag Musikkonservatorium).

    Sommerro’s performing career began in his youth as a member of the band The Tramps which later changed its name to Mad Movies. In 1977 he made his recording début with the folksong group Vårsøg, which released three records. Sommerro has since that time performed on his own, with various groups, and as an accompanist for, among others, Erik Bye, Sigmund Groven, Geirr Lystrup, Halvdan Sivertsen, Bjørn Alterhaug, Dalakopa, Arve Tellefsen, John Pål Inderberg, Palle Mikkelborg, Åge Aleksandersen, Arne Domnerus, Aly Bain, and Choeur Grégorien de Paris.

    Henning Sommerro has written music for over 140 different theatre and film productions. Of these should be mentioned Kjærleikens ferjereiser (film, 1979); An-Magritt (1988, nominated for the Nordic Council Music Prize 2008); Landstrykere (1989); the Steinvikholmen opera Olav Engelbrektsson (1993); the sacred operas Jesu siste dager (1997) and Eystein av Nidaros; Partisan Requiem (2000); the folk music (“gammeldans”) mass Vindens hjul (1994). He has also set to music poetry by Hans Hyldbakk and hymns by Edvard Hoem.

    Trygve Bröske

    Trygve Bröske

    Trygve Brøske er pianist og komponist/arrangør bosatt i Trondheim. Han har utdanninga si ifra Trøndelag Musikkonservatorium og Conservatoire de Musique de Genève der han gikk ut med Premièr Prix de virtuosité våren 2001.

    Trygve er ein svært allsidig musikar og komponist, og har samarbeida med såpass ulike musikarar som Bjarne Brøndbo, Marianne Thorsen, Anne-Lise Berntsen, Sissel Kyrkjebø, Per Arne Glorvigen, Trondheimsolistene og Moskva Balalaikakvartett.

    Som klassisk pianist har han m.a. vore solist med Trondheim Symfoniorkester, l’Orchestre de la Suisse Romande og St. Petersburg Academic Symphony Orchestra. Han har urframført verk av Erlend Skomsvoll, Henning Sommerro m.fl, og er dessutan en flittig bruka akkompagnatør og kammermusikar.

    Trygve har spela i band med og akkompagnert ei rekkje norske pop-artistar, han spelar folkemusikk, og arbeider mykje som pianist og arrangør innan teater- og kabaretsjangeren. Dette har m.a. resultert i Trygve sitt eige Eisler Ensemble som rakk å gje ut to CDar saman med songeren Anne-Lise Berntsen. Han er òg komponist i teatersyndikatet Sjøkua, og tramporganist i Unni Boksasp Ensemble.

    Han arbeider særleg mykje i duo-format innan klassisk-, samtids- og kabaret- sjangeren med m.a. songarane Isa Katharina Gericke og Tora Augestad.

    Trygve Brøske er initiativtakar og kunstnarisk leiar for Stangvikfestivalen (www.stangvikfestivalen) som er ein årleg kammermusikkfestival med sterk vektlegging av samtidsmusikk. Han er tilsett som førsteamanuensis i klaverfag ved NTNU, Institutt for Musikk i Trondheim. Trygve fekk Spellemannsprisen for årets barneplate 2008 som komponist for Trondheim Sinfonietta, og Spellemannspris med Unni Boksasp Ensemble i klassen folkemusikk 2010.

    Glenn Erik Olson Haugland (født 29. mai 1961 i New York) er en norsk komponist bosatt i Os i Hordaland. Han har i sitt profesjonelle virke lagt hovedvekt på musikkteater og elektroakustisk musikk. Eksperimenter innen perfomance-kunst, konsertforestillinger og musikkteater for barn har vært en viktig del av Hauglands virke som musikkdramatiker. Haugland var formann for Norsk Komponistforening mellom 1997 og 2002.

    Haugland har skrevet verker til blant annet Bergen Filharmoniske Orkester, Oslo Filharmoniske Orkester, Bergen Domkantori, Raschèr Saxofon Quartet, SISU slagverksensemble og Opera Omnia. Sammen medHeidi Tronsmo og Ståle Tråsdahl startet han i 1990 musikkteaterensembelet Stiftelsen Opera Omnia. I 1997 fikk fiolinisten Trond Sæverud Spellemannprisen i kategorien samtidsmusikk for CD-en Ghosts med musikken av blant andre Glenn Erik Haugland. I 2004 ble Haugland nominert til Nordisk Råds Musikkpris for kammeroperaen Hulda og Garborg. I 2007 ble han ble tildelt Fartein Valen-stipendet. Han har komponertRebekka til Den Norske Opera, med urframføring høsten 2007.

    Rolf Wallin

    Rolf Wallin

    Rolf Wallin is an exceptionally versatile musician, having distinguished himself not only as one of Scandinavia’s leading composers today, but also as a performance artist and, early in his career, as a trumpeter in ensembles spanning early music to experimental jazz and rock.

    As a composer he freely combines computer-generated systems and mathematical formulae with intuitive approaches, and the complex yet very plastic textures of his music are reminiscent of composers such as Xenakis and Ligeti. Wallin’s works list includes both instrumental and electro-acoustic works, absolute music and stage music; his continuous crossing of borders between genres and styles has resulted in a number of fruitful cross-fertilizations.

    In 1987 Wallin received the Norwegian Society of Composers’ “Composition of the Year” award for …though what made it has gone for mezzo soprano and piano, a work spun around Osip Mandelstam’s modernistic poem Whoever finds a horseshoe. …though what made it has gonedraws upon the vocal works of Luciano Berio as well as upon more harmonically oriented composers like Olivier Messiaen, but it is also a solid testimonial to Wallin’s own, original approach to musical composition – and not least to his ability to combine constructive and intuitive approaches in an aesthetically successful way.

    An idea that has proven especially fruitful for Wallin is the use of so-called “fractal” algorithms to generate a musical raw material, which he refines further by means of a continuous dialectic between systematic calculations and his own musical intuition. Among Wallin’s most important fractal-based compositions, we find the works for chamber orchestra Onda di ghiaccio (1989) and Boyl (1995) and the chamber works Stonewave (1990), ning (1991), and Solve et coagula (1992). Several of these works have received international acclaim and are regularly performed both in Norway and abroad – most notably the percussion work Stonewave, which received the Best Work Award at the 1992 ISCM World Music Days in Warsaw.

    In addition to the use of fractal algorithms as an organizing principle for rhythm and melody, Wallin has developed a harmony-generating principle for which he has coined the term “crystal chords”. These harmonic crystals are based upon a 3D harmonic model, where three key intervals are constantly repeated, thus defining three dimensions of a crystal. The resulting synthetic scales give Wallin a broad and varied harmonic palette which ranges from “consonant atonality” to sharp dissonances. Wallin has employed crystal chords in a number of recent works: the Concerto for Clarinet and Orchestra (1996) and Tides (1998) for percussion and orchestra; Ground (1997) for cello and chamber orchestra and Appearances (2002) for large chamber ensemble. These works consolidated his reputation, resulting in a number of commissions and performances. In 1998, he received the prestigious Nordic Council Music Prize for his Concerto for Clarinet and Orchestra.

    In recent years, Wallin has moved away from his crystal chords to a freer working style, which has brought him international recognition as the leading Norwegian composer since Grieg. His orchestral work Act (2004) and his ensemble work The Age of Wire and String (2005) have received dozens of performances around the world, while his percussion concerto Das war schön! (2006) and the immensely powerful Strange News (2007) for narrator and orchestra have received unanimous critical acclaim. For the 2006/7 concert season Wallin was the first ever composer in residence with the Oslo Philharmonic Orchestra, who also recorded a CD on the Ondine label, and performed Act across Europe.

    In addition to his many orchestral and chamber works, Wallin has composed a large number of mixed media works (e.g. the popular performance works Scratch for balloon and Yo for computer and controller suit), installations (such as Feelings , where participants get to hear the sound of their own brainwaves), and created electroacoustic music for several of Norway’s foremost contemporary dance groups, choreographers and visual artists. His latest dance work Urban Bestiary (2008) was the first work performed in the new Opera House in Oslo when it opened in April 2008. There are also two music-dramatic works which have received great critical acclaim: the radio opera LautLeben , for the jazz singer Sidsel Endresen and 4-channel tape (1999), and the chamber opera Manifest (2000), based on a selection of early modernistic manifestos. Like …though what made it has gone , these works experiment freely with language and with the many sonorities of the human voice, alone and in combination with other media.

    Despite the many-sidedness of Wallin’s oeuvre, all of his works, whether performances or system-based compositions, are characterized by his fascination with the many different kinds of movement which animate the human body as well as nature. The music of Rolf Wallin is published exclusively by Chester Music Limited.

    Hallgjerd Aksnes, 2002 (updated by Chester Music).

    Opera och musikdramatiska verk

    Martin Andreas Udbye

    Martin Andreas Udbye

    Fredkulla er en opera av komponisten Martin Andreas Udbye (1820–1889), Libretto av Carl Müller. Fredkulla regnes som Norges første opera og ble komponert i 1858 av Udbye. Operaen er i to akter og er et stort anlagt verk skrevet for solister, kor og symfoniorkester. Den skulle ha sin premiere på Christiania Theater i 1877, men teatret brant få dager før premieren, og partituret ble liggende. Først i 1997, under Trondheims 1000-års jubileum, fikk operaen sin premiere. Det skjedde i Olavshallen i Trondheim.

    Operaen henter sin historie fra Magnus Berrføtts saga. Det er historien om den svenske prinsessen Margrete, som fikk tilnavnet Fredkulla, og hennes arbeid for å bevare freden blant de nordiske nasjoner. Det var krigstilstander mellom den norske kong Magnus og svenskekongen Inge. I dette konfliktstoffet oppstår det også en kjærlighetshistorie mellom kong Magnus og svenskekongens datter Margrete (Fredkulla). Margrete stiller som betingelse for sin kjærlighet at kongens må inngå fredsavtale, og det er også finalen i operaen; Fred i de nordiske riger.

    Udbye var mer eller mindre selvlært som komponist, Han virket i Trondheim som lærer og organist. Noen velstående samlet også sammen penger og ga ham en reise til Leipzig (1851) for å studere komposisjon. Han var i Leipzig mindre enn ett år. Der studerte han hos Mauritz Hauptmann som hadde vært elev av Mendelsson, påvirkningrn fra Mendelsson kan spores i Udbyes verker etter Leipzig-oppholdet, også i Fredkulla.

    I 1877 antok Christiania Theater, som den gang også framførte operaer, verket. Alle forberedelser ble gjort, og Udbye ga seg ut på en strabasiøs reise med hest og vogn over Dovrefjell i den verste vårløsningen for å overvære den store premiere i hovedstaden. Da han ankom Hamar fikk han beskjed om at Christiania Theater var ødelagt i brann, det ble ingen premiere. Udbye måtte gjøre vendereis uten å få se sin opera på scenen, og etter nok et mislykket forsøk på å få den framført ble verket liggende.

    Først i 1997 kom verket på scenen; forretningsmannen Bjørn W. Lunde i Trondheim tok initiativet til en restaurering og produksjon av verket. I regi av Musikkteatret i Trondheim hadde Fredkulla premiere i Olavshallen i Trondheim 3. mars 1997. Regien var ved Stein Winge og Sveinn Einarsson, scenograf var Jon Kristian Alsaker og dirigent for Trondheim Symfoniorkester var Roar Leinan. Jon Bing tilrettela librettoen med en ny rammefortelling, tekstbearbeidelse av Runa Svare. Fredkulla ble senere samme år framført i Bodø under Nordland Musikkfestuke med samme regi og samme dirigent.

    Fredkulla er en helaftens opera i romantisk stil. Operaen har to akter, orkestreringen er i wienerklassisk, tidlig romantisk stil, og det er store korpartier i verket. Fredkulla består av 15 musikalske numre pluss ouverture. Verket er bygd opp av store korsatser og ensembler, mindre ensembler og sanger. Sangene er i verseform og ikke stort anlagte arier; mest kjent er Fredkullas sang og skaldekvadet i siste akt.

    Med Fredkulla, Norges første opera, startet komponisten Martin Andreas Udbye Norges operahistorie, og plasserte Norge samtidig i en europeisk operatradisjon, selv om det tok over 100 år før publikum fikk oppleve hans verk.

    Olav Engelbrektsson

    Olav Engelbrektsson

    Olav Engelbrektsson

    Maktspillet om landets politiske og religiøse trone med erkebiskop Olav Engelbrektsson i hovedrollen, en av de viktigste hendelsene i Norgeshistorien! Et tragisk kjærlighetsforhold blir offer i kampen. Historien rundt landets verdslige og religiøse leder er dramatisk. Norges Rike var truet av et voksende dansk herredømme. Erkebiskopen valgte væpnet motstand for å forsvare landets selvstendighet. i 1525 startet Olav byggingen av sitt forsvarsverk på Steinvikholm Slott; det kraftigste byggverket i norsk middelalderhistorie.

    Innerst i Trondheimsfjorden har borgruinene i 470 år gjemt på en av de viktigste hendelser i Norgeshistorien; Maktspillet om landets politiske og religiøse trone med erkebiskop Olav Engelbrektsson i hovedrollen.

    Et tragisk kjærlighetsforhold blir offer i kampen. Olav var den siste erkebiskop i den norske katolske kirke. Han ble født i Trondenes av lavadelig bondeætt med sterke religiøse tradisjoner. Olav Engelbrektsson vendte heim fra Paven og Roma som erkebiskop i 1524. Han ble formann i Det Norske Riksrådet.

    Historien rundt landets verdslige og religiøse leder er dramatisk. Norges Rike var truet av et voksende dansk herredømme. Erkebiskopen valgte væpnet motstand for å forsvare landets selvstendighet. I 1525 startet Olav byggingen av sitt forsvarsverk på Steinvikholm Slott; det kraftigste byggverket i norsk middelalderhistorie.

    Edvard Hoem og Henning Sommerro har med sitt første operaverk børstet støvet av historien. På stedet der det skjedde har instruktører og andre utøvere fra øverste hylle vært med og skapt en enestående oppsetting.

    Flere av landets beste operasangere gestalter de historiske personer. De 150 sceniske aktører er unge fremadstormende talenter og lokale entusiaster med Operakoret sentralt i handlingen. Eminente musikere utgjør orkesteret. Bak står frivillige ildsjeler og løfter.

    Stykket ble oppført for første gang i 1993. Siden den gang har publikum fra hele Europa opplevd Slottsopera på Steinvikholmen – et maktsenter i norsk middelalder.

    Det var her det skjedde……..

    Olav Tryggvason

    Olav Tryggvason

    Olav Tryggvason (968–1000) var konge i Norge fra 995 til 1000. Han var sønn av småkongen Tryggve Olavsson og Astrid Eiriksdatter og var ifølge sagatradisjonen sønnesønns sønn av Harald Hårfagre.

    Kort etter at han var blitt tatt til konge i Norge sommeren 995, begynte Olav Tryggvason å slå sølvpenninger i sitt eget navn med omskriften ONLAF REX NORmannorum, “Olav nordmennenes konge”. Norges første mynt år 995 Penning av Norske mynter/Myntkabinettet. Falt i det fri (Public domain)
    Fortellingen om Olav Tryggvasons barndom er et eventyr med dronning Gunnhild i hekserollen. Hans forhold til Sigrid Storråde er av samme art.

    Olav vokste opp i Russland, drog ganske ung på vikingtog og tok del i et utall kamper i østersjølandene, Nederlandene, England, Skottland og Irland. Han hevet etter hva vi vet to ganger tributter, «danegjeld», fra den engelske kongen, siste gang sammen med Svend Tveskæg i 994. Den avtalen som ble sluttet første gang i 991 med kong Ethelred 2., er bevart.

    Olav ble døpt i England i 995, kom med hærfolk og rikt gods til Trøndelag, som var i opprør mot Håkon Jarl, og ble etter mordet på ham tatt til konge på Øreting.

    Olav Tryggvason falt i en sjøstrid ved Svolder (som har vært lokalisert både til Øresund og nær Rügen) på vei fra Vendland, i kamp mot Svend Tveskæg, Olof Skötkonung og Håkon jarls sønn, Eirik.

    Han var gift med Svend Tveskægs søster, Tyra; og hadde med henne en sønn som døde i sitt første leveår.

    Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13). av KF-bok. fri
    Olavs hovedgjerning som konge var at han fikk innført kristendommen i deler av sitt rike, likevel med lite fremgang i Trøndelag og Hålogaland.

    Likeledes var det på hans initiativ at Island, Grønland og Færøyene fikk et formelt religionsskifte med innføring av kristendommen ved tingvedtak. Etter sagnet skal han ha bygd sin første kirke på Moster.

    Han regnes

    Heidi Tronsmo

    Heidi Tronsmo

    var sølvpenninger etter angelsaksisk forbilde.

    Vi vet ikke hvordan han så ut, og de kunstneriske portrettene er fri fantasi. Wilhelm Rasmussens statue på torget i Trondheim ble reist i 1921. Det går mange historier om Olavs eventyr på sine vikingferder. Han var kjent som en stor kriger og idrettsmann og er regnet som en av de store heltekongene.

    I slaget ved Svolder (vi vet ikke helt hvor det lå) kjempet han på sitt skip «Ormen Lange», men da det ble tatt av Eirik jarl, skal han ha hoppet overbord og druknet. Operaen «Olav Trygvason» med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson og musikk av Edvard Grieg ble aldri ferdigskrevet, men foreligger i fra

    Det skjer ikke så ofte at en norsk opera blir satt opp på et stort utenlandsk operahus. Derfor er komponist Glenn Erik Haugland stolt. Han og og Heidi Tronsmo har laget operaen PoY! Den spilles nå på Den Nederlandske nasjonaloperaen i Amsterdam.

    PoY! er ikke ment for voksne opera-kjennere. Det er barn mellom fire og åtte år som kommer for å se den norske operaen.

    – Folk fra operaen sa at de hadde lett lenge etter en god opera for barn. De har sett gjennom 150 videoer for å finne noe. De var ganske frustrerte etter hvert. Så ble de tipset om PoY! Det sier komponist Glenn Erik Haugland til nettstedet Ballade.

    Nå blir forestillingen en del av programmet på operaen i Nederland. Den skal spilles jevnlig de neste to årene.

    PoY! handler om Henriette. Hun elsker lyder så mye at hun har begynt å samle på dem. Hun bor sammen med en dame som spiller cello. Hun øver og øver. Etter hvert sovner Henriette ved siden av celloen. Da får publikum bli med inn i drømmen hennes.

    Operaen skal vise barna at musikk er viktig i seg selv. Derfor er operaen laget helt uten ord.

    – Vi vil vise at det er mulig å skape følelser kun gjennom lyder og musikk, sier Haugland i en presse-melding.

    Folk fra operaen i Nederland har vært i Norge for å lære seg operaen. Det var fordi lyder og bevegelser henger tett sammen i operaen. Derfor ville det vært vanskelig å skrive ned alt om hvordan operaen skal være.

    – Vi måtte nesten gå gjennom alle bevegelsene sammen med dem, sier Haugland til Ballade.

    Operaen har blitt spilt rundt 140 ganger i Norge. Det var mellom 2000 og 2004. Den har også blitt spilt på den tyske operaen Deutsche Oper Berlin. Det var første gang at en norsk gruppe fikk opptre på denne kjente operaen. Lørdag hadde forestillingen premiere i Nederland.

     

     

    Den fjerde nattvakt

    Den fjerde nattvakt

    Den Fjerde Nattevakt – handlingen   Den nye sognepresten, Benjamin Sigismund, ankommer Bergstaden med sin kone Kathrine og sine to sønner.

    Han har store tanker om seg selv og gjør seg klar til å kjempe med bibelen i hånd. Innbyggerne på Bergstaden, først og fremst representert ved klokkeren Ol-Kanelesa, har på sin side ikke stort til overs for den nye presten. De synes han virker fullstendig forstokket, men samtidig både flott og karismatisk. En mann det i det hele tatt ikke er lett å bli klok på. Presten lever i et kjærlighetsløst ekteskap og forelsker seg i en av Bergstadens unge kvinner. Kvinnen heter Gunhild og viser seg å være klokkeren Ol-Kanelesas niese. Gunhild har tryglet og bedt sin onkel om å få stoppet det forestående ekteskapet mellom seg selv og bergkadetten David Finne, men når Ol-Kanelesa tar dette opp med presten blir forespørselen avvist. Benjamin vet ikke hvilken kvinne det er snakk om, og han vier derved Gunhild til David Finne.
    Benjamin og Gunhild prøver å leve videre i hver sine ekteskap, men trekkes vedvarende mot hverandre og utvikler et hemmelig kjærlighetsforhold. De vet at dette forholdet vil føre mot avgrunnen, men klarer likevel ikke bryte med hverandre.

    Benjamins kone, Kathrine, lider av en uhelbredelig lungesykdom og både hun og alle andre er på det rene med at hennes mann og Gunhild Finne har et forhold. Gunhilds mann, David, pines og plages av sjalusi, og når David truer med å ta sitt eget liv tvinges Gunhild til å bryte med Benjamin. Gunhild føder et barn, og David nages av tanken om at det er presten som er faren til den lille jenta. David ser ingen annen utvei enn å sitt eget liv. Kathrine på sin side blir mer og mer avkreftet og etter noen år dør også hun.
    Benjamin og Gunhild lever adskilt fra hverandre og i dyp isolasjon fra omverdenen. Ingen vil ha noe med dem å gjøre. Den eneste som besøker Benjamin er Ol-Kanelesa, de to har på sin side utviklet et varmt vennskap. Gunhild klandrer seg selv for Davids død og beveger seg lenger og lenger inn i seg selv. Hun er ikke i stand til å ta seg av datteren, og Ol-Kanelesa tar over omsorgen for lille Ellen.
    Gunhild er redd for å miste grepet om livet og derved også miste datteren. Ol-Kanelesa ser at Gunhild ikke er istand til å leve uten nærheten til Benjamin, og at en forening mellom disse to vil være en forutsetning for at Gunhild skal få tilbake makten over sitt eget liv. Lille Ellen trenger en mor og Ol-Kanelesa får istand et møte mellom Gunhild og Benjamin. Benjamin er syk og har ikke lenge igjen. Gunhild og Benjamin møtes en siste gang og forenes i den samme sterke kjærligheten til hverandre. Benjamin dør samme natten og Ol-Kanelesa lar det være opp til Gunhild og lille Ellen om hvordan det skal gå videre. Folket i Bergstaden viser sin respekt overfor Benjamin gjennom å samles hos ham, og vi ser at Gunhild og lille Ellen kan finne et videre liv.

    Tryggve Andersen Cancelliraadens manuskript

    Tryggve Andersen Cancelliraadens manuskript

    I Cancelliraadens dage, med undertittelen Interiører og skildringer fra Oplandene er en roman av den norske forfatteren Tryggve Andersen (1866–1920), utgitt i 1897.

    Romanens handling er lagt til forfatterens hjembygd Ringsaker, anno ca. 1800-10, og handlingen bygger for en stor del på sagn og historier som forfatteren var blitt fortalt av sin mor som var født Krogvig på storgarden Kråkvik i Ringsaker. Faren var lensmann i Ringsaker og ble senere fogd i Sunnhordland før han vendte tilbake til Hedmarken som embetsmann. Romanen omtales som «den mest indtrengende kulturhistoriske roman» i norsk litteratur, og den tematiserer forholdet mellom embetsklassen og bondeklassen. Andersen lar hovedpersonen, cancelliråd Weydahl, ta parti for bøndene.

    I forkant av skriveprosessen hadde Andersen foretatt studier i offentlige arkiv, rettsprotokoller og kallsbøker.

    Nettum (1967) peker på at romanen egentlig ikke er en roman, men snarere en novellesamling: «De ti “interiører og skildringer” kan leses som frittstående fortellinger, men de har en indre sammenheng som ikke bare er skapt av miljøet og tiden». De ti fortellingene skildrer ulike personer og miljøer i bygdesamfunnet. Fortellingene er strukturert rundt kansellirådens ankomst til bygda i første fortelling, og hans sykeleie og dødsfall i siste fortelling.

    Francis Bull og Edvard Beyer har begge karakterisert Tryggve Andersen som eneren blant norske stilister med hovedverket I Cancelliraadens dage som juvelen i hans kvantitativt beskjedne produksjon.

    1907-utgaven av romanen ble illustrert av Lars Jorde. Romanen regnes som et høydepunkt i Andersens forfatterskap, og ble i 1967 inkludert i verket Norges nasjonallitteratur.

    Høsten 2011 vil RingsakerOperaen sette opp en nyskrevet tre akters opera bygd på Andersens roman. Librettoen er skrevet av Morten Jostad og musikken komponert av Ragnar Søderlind.

    Paaske program

    Paaske program

    Gisle Kverndokk og Aksel-Otto Bulls kammeropera Påske er et sterkt og vakkert familiedrama basert på et skuespill av August Strindberg.
    Påske utspiller seg i løpet av tre intense påskedager hos en småborgerlig familie tidlig på 1900-tallet. Faren sitter i fengsel dømt for underslag og datteren i huset er lagt inn på sykehus med depresjon, og i familien Heyst hersker det en spent stemning. Operaen følger familien i løpet av påskedagene fra kamp, frykt og lidelse til konfrontasjon, forsoning og tilgivelse.
    Musikken henter inspirasjon fra Joseph Haydns vakre strykekvartett Jesu syv siste ord på korset, og disse setningene veves inn og synges av et kommenterende kor. Haydns verk vil være «klangbunn til musikken», der bevegelser, gester og harmonikk videreføres i en samtidsmusikalsk kontekst. Sammen med to strykekvartetter og klaver danner de en musikalsk klangbunn til Strindbergs drama. I denne forestillingen møter vi noen av Norges ledende operasangere sammen med Cikada strykekvartett og Kristiansand strykekvartett.

    Komponisten Gisle Kverndokk har markert seg som en av Norges fremste operakomponister med sine siste store oppsetninger,Den fjerde nattevakt og Jorden rundt på 80 dager, på Den Norske Opera & Ballet.

    Påske er bestilt av Bergen Nasjonale Opera med støtte fra Norsk kulturråd og utviklet gjennom AdOpera!-nettverket. Forestillingen er produsert av Opera Sør og skal på turné fra Kristiansand til Sandnes, Trondheim og Bergen.

    AdOpera! er et nasjonalt nettverk av operaprodusenter med formål å styrke utvikling, produksjonskompetanse og formidling av moderne opera og musikk­ teater, med vekt på norske verk. AdOpera! består av TSO Musikkteater, Bergen Nasjonale Opera, Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, Sandnes kulturhus, Opera østfold og Opera Sør/Kilden.
    Påske, en kammeropera av Gisle Kverndokk
    Tekst Aksel-Otto Bull etter August Strindbergs «påsk»

    Khairos

    Khairos

    Khairos

    Composer Knut Vaage and librettist Torgeir Rebolledo Pedersen’s recently written work Khairos is a modern on & offshore opera about a man with a hyper-sensitivity to sound.
    Thorolf Thuestad makes the sound design, and a lot of the sound work is done in BEK’s studio.
    Tickets
    When the noise from a leaf-blower in Khairos Park drives him mad, he kills the machinist. He must serve his sentence for the crime on an oil platform. Here his exceptional hearing abilities are discovered, making seismic instruments for oil drilling redundant. From then on the already prosperous society of Khairos is able to acquire new, profitable oil wells.
    «We have made Khairos the name of a civilisation, a place from our times that profits from both past and future resources. And which perhaps precisely for that reason, goes under,» says librettist Torgeir Rebolledo Pedersen. He has collaborated with Knut Vaage previously on the opera Veslefrikk, which in 2010 received a great deal of attention after its premiere at the Den Nye Opera (The New Opera) in Bergen. We are looking forward to exciting results from the seasoned theatre director Kjersti Horn when she and the Norwegian National Opera soloists take the stage of the Second House with Knut Vaage’s new apocalypse of an opera.
    Khairos is a commission piece from the Norwegian National Opera & Ballet.

    Småribs

    Småribs

    I høve Ibsen-året har dei to unge, etablerte komponistar Eivind Buene og Jon Øyvind Ness skrive kvar sin opera basert på Ibsens verk. Dei to verka er sette saman til ei forestilling, som vart urframført under Nordland Musikkfestuke i august. I helga kan “Ibsens smårips” opplevast på Black Box i Oslo. I denne artikkelen har Astrid Kvalbein intervjua dei to komponistane, som fortel om Ibsens kvinner og om opera generelt. “I følgje rykta og den nyaste musikkhistoria burde Jon Øivind Ness og Eivind Buene representere motsette estetiske syn og arbeidsmåtar. På den eine sida ein organisk pling-plong med ein klar intensjon om venleg kommunikasjon med publikum, på den andre sida ein meir strukturstyrt og intellektualistisk musikk Men som nyslåtte operakomponistar framstår dei to som nokså nære ideologiske slektningar, med kvar sine personlege uttrykk”, skriv Kvalbein.

    Kibergodysseen

    Kibergodysseen

    Kibergodysseen er en operafortelling av samtidskomponisten Trygve Brøske og med Marianne Meløy som librettist etter en ide av Anne-Lise Berntsen. Operaen skal illustrere finnmarkpartisanenes  heroiske innsats under 2. verdenskrig. Særlig mange av disse var fra Kiberg, derfor blir Kiberg symbolet på denne historien i operaen, som vil handle om helter, idealer og om aldri å gi opp. Vi trekker tråder til den greske dikteren Homers 3000 år gamle heltefortelling Odysseen, om helten Odyssevs store reise og mangeårige prøvelser før han endelig kunne vende hjem igjen – for så å oppdage at ingen kjente ham igjen etter 20 års fravær. Innfallsvinkelen vår viser paralleller mellom Kiberg ved Barentshavet og antikkens Mykene ved Egeerhavet.

    Det blir sagt at “seierherrene skriver historien”. Partisanene i Finnmark vant krigen, men tapte freden og retten til å fortelle sin historie. Hedersbevisninger som taler og bautaer kom ikke før de fleste var døde. Etterkrigstida i Kiberg skulle bli preget av overvåkning og mistenksomhet. Partisanenes skjebne ble lenge fortiet og mange lot være å fortelle om sine opplevelser, selv overfor sin nærmeste familie. Overvåkningspolitiet var stadig på utkikk etter sovjetiske agenter, og de overvåket og avlyttet Kiberg i stor stil. Noen følte seg også bundet av den såkalte “Murmanskeden” – en kontrakt de inngikk med sovjetisk etterretning og som påla dem å tie om det de hadde vært med på og fått innsikt i i Sovjet.

    En sentral del av vår norske historie er altså blitt fortiet. Delvis fordi visse ytringer ble mistenkeliggjort og lagt lokk på, men også fordi dette er en historie som ikke passer inn i heltefortellingen om norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig. Og fiendebildene er i stadig endring. Sovjetunionen er blitt Russland og det samarbeides i Barentsregionen. Å leve ved ei grense gjør at man lett havner i storpolitikkens klemme. I 2014 feires Grunnlovsjubileet og 2014 er dessuten Ytringsfrihetsåret. Det er god grunn til å hevde at Kiberg er det stedet i Norge der ytringsfriheten har vært merst begrenset etter 2. verdenskrig.

    Rollene besettes med profesjonelle sangere og skuespillere. Kunsterisk ansvarlig og prosjektledels: Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Operaorkester blir Bodø Sinfonietta. Regi/scenografi: Ivar Tindberg.

     

     

    Voluspa

    Voluspa

    Voluspå er det mest storslagne av diktene i den norrøne kulturen, et eddadikt med kosmiske perspektiv. Diktet kan omtales som den nordiske apokalypsen, en fortelling som bretter ut hele verdensforløpet fra urtid og skapelse, sveiper over verdens utvikling og historie, med sterke advarsler om en verden i ubalanse – og så til sist, visjonen om en fremtidig verden der mennesker og natur skal leve i balanse.

    Det er volvens stemme som bærer diktet, mens Odin er en samtalepartner. Volven er visjonær og ser at det sinnrike økosystemet som verdenstreet Yggdrasil representerer er i ubalanse, forteller Finstad.

    Voluspå er et stort kunstverk som forteller om hvordan mennesker i Norden opplevde den dramatiske overgangstiden rundt år 1000. I våre dager kan diktet gi innsikt i menneskelige erfaringer, i natur- og kulturopplevelser tusen år tilbake i tid, og kanskje også bidra til å vekke vårt ansvar for kloden vi lever på. Det som gjør diktet så aktuelt er assosiasjonene til våre dagers klimakrise. Det manende refrenget i diktet som peker på behovet for kunnskap og visdom lyder slik: «Vet dere nok eller hva?».

    Formidling og opplevelse
    I Mímisbrunnr Klimapark på Juvflya i Jotunheimen er kjerneoppgaven å formidle de lange linjer i vår natur- og kulturhistorie, arkeologiske spor fra fortiden, is som smelter, et landskap i endring. Voluspås kosmiske utsyn passer som hånd i hanske i det storslåtte fjellandskapet og det Klimaparken formidler.

    – Et musikkverk i dette mektige landskapsrommet skal formidle spenningene og sammenhengene mellom natur og kultur, poengterer Finstad.

    Verket blir skrevet for årlig fremføring utendørs i Mímisbrunner Klimapark ved Juvasshytta i Jotunheimen med urpremiere i 2015. Spillestedet er en naturlig, men tilrettelagt amfi med Juvvatnet og Kjelbreen som scenografi. Verket skal skrives for mezzosopran (Volven), bassbaryton (Odin), blandet kor (om lag 20 sangene), blåsere og slagverk. Det er inngått intensjonsavtale med Det Norske Blåseensemble om fremføring (24 musikere). Lengden på verket blir om lag 1 time og 15 minutter effektiv spilletid.

    Elysium

    Elysium

    Elysium Hundre år frem i tid har mennesket klart å skape en ny og bedre utgave av seg selv.  Den norske komponisten Rolf Wallin har skapt operaen Elysium, om møtet mellom «det gamle» og «det nye» mennesket. Sammen med den britiske tekstforfatteren Mark Ravenhill har han her laget en kjærlighetshistorie og en fabel om vår medfødte frykt for forandring. Elysium stiller spørsmål ved hvem vi er og ønsker å være.

    TEKNOLOGIENS REDNING
    Fremtiden. De Transhumane ser tilbake på det 21. århundret med forferdelse. Over 200 år etter den første erklæring om menneskets rettigheter, var vi ennå ikke istand til å være fullstendig humane. Gjennom kriger og miljøødeleggelser var vi på vei til selvutryddelse.

    Redningen skulle vise seg å være en teknologisk innretning skapt for å forbedre kommunikasjonen mellom mennesker: en data-chip implantert i halsen. Den produserer en underlig, fascinerende lyd som overfører enorme mengder informasjon, tusenvis ganger raskere enn vårt møysommelige talespråk. Istedenfor stadig å feiltolke hverandre, kan dermed komplekse følelser og opplevelser utveksles flytende og presist. Slik har fremtidens menneske gjenoppfunnet seg selv som art og skapt det fredelige og framgangsrike transhumane mennesket, som heller ikke kan brytes ned av sykdom eller død.

    Likevel har de stor respekt for sitt opphav.  Under strenge sikkerhetstiltak for å beskytte seg selv og planeten har de beholdt 40 opprinnelige mennesker, som en gang i året framfører Beethovens opera Fidelio for de gjestende transhumane. Dette for å minnes den lange kampen for menneskerettighetene, som menneskene hyllet i sine festtaler, men aldri klarte å virkeliggjøre.

    Dramaet følger to kvinner, en Hustru som vil bryte løs fra menneskenes vanskelige liv, og en transhuman Kvinne som lengter tilbake til det ekte menneske. De to møter hverandre og blir tiltrukket av hverandre. Operaen utspiller seg i dette spenningsfeltet mellom det nye og det gamle. Spennet speiles i det musikalske uttrykket, som strekker seg fra fragmenter fra Beethovens udødelige opera om menneskeverd til elektronisk prosesserte stemmer som flagrer vektløst under operahusets lysekrone.

    Elysium er en fabel om menneskets iboende redsel for forandring. Innførelse av demokrati, opphevelse av slaveriet, kvinnelig stemmerett, minoriteters rettigheter: hvert skritt ser så selvfølgelig ut i ettertid, men de ble møtt med kraftig, ofte voldelig motstand og stemplet som «naturstridige». Mange steder i verden er det fremdeles slik. Kanskje ikke på grunn av ondskap, men fordi forandring føles som å stå på kanten av et stup: ett skritt framover og en styrter ned i avgrunnen.

    Hvor er ditt brytningspunkt mellom naturlig og unaturlig? Kanskje i den prosessen som foregår nettopp nå, mens moderne teknologi sakte men sikkert omformer mennesket: kanskje til noe forferdelig og umenneskelig, kanskje til noe fantastisk, mer menneskelig enn mennesket? Bare fremtiden vil gi oss svar, og vi er ikke der – ennå.

Norsk operahistoria