Kristiansand operastad i Norge

Floden Outra flyter genom Kristiansand

Kristiansand operastad i Norge

Kristiansand är en tätort och stad i södra Norge. Kristiansand är centralort i Kristiansands kommun, residensstad i Vest-Agder fylke samt stiftsstad för Agder och Telemarks stift, med 84.476 invånare. Kristiansands nuvarande domkyrka invigdes 1885.

Kristiansand

Wikipedia In English

Kristiansand – Turistinvasion

Länkar till operascener

Opera i Kristiansand – et riss av den lokale operahistorie.
Av Emil Otto Syvertsen.

Når Kristiansand og Sørlandet i dag har Opera Sør, et produserende og formidlende profesjonelt operaselskap, så skyldes det selvsagt offentlige myndigheters satsning på opera både nasjonalt og regionalt. Men det skyldes i høy grad også en langsom utvikling gjennom mange år, knyttet til tusen operavenner og en god del ildsjeler som har båret kunstarten opera frem i et lokalmiljø ”der ingen skulle tru at nokon kunne” spille opera.

Verdensberømt
Så er der også noen historiske tilfeldigheter som gjør at interessen for opera i mange år har vært til stede i Sørlandets hovedstad. Verdens største Wagner-sangerinne, Kirsten Flagstad, bodde i Kristiansand, eller rettere på Amalienborg i Vågsbygd, den gang like utenfor Kristiansand, fra 1936 – da hun var på høyden av sin berømmelse, til hun døde i 1962.
Selv om hun i liten grad hadde omgang med lokalbefolkningen, er det klart at hennes nærvær i byen ble lagt merke til. Det hendte hun holdt veldedighetskonserter, både på aldershjem og for misjonen, og hun var elsket av dem som fikk gleden av å bli kjent med henne.
Norges største operakomponist
Komponisten Gerhard Schjelderup – ”operakomponisten fremfor noen i norsk musikkhistorie” (Norges musikkhistorie) fødtes i Kristiansand i 1859 og bodde sine fire første år i byen, siden vokste han opp i Kristiania og Bergen. Vi kan vel neppe regne ham som kristiansander, og han var nok mye mer kjent i utlandet enn her hjemme. Hele ti operaer har han skrevet – få er oppført i Norge. Men han var altså født her.
Omkring år 1890 planla klassekameratene Vilhelm Krag og Sigurd Lie å skrive opera sammen, det skulle enten bli Terje Vigen eller Krags ”Vester i Blaafjeldet”. Men unge Lie døde så alt for tidlig (1904), og dermed ble det med skissene. Men vi kan i alle fall slå fast at ”opera” slett ikke har vært et fremmedord i Kristiansand.
Fra 1930-årene og senere utover 1900-tallet oppstod etter hvert Kristiansand Operakor, Operaens Venner og sist Opera Sør. Operaens venner talte på ett tidspunkt godt over 1000 medlemmer. Og rundt familien Schoder – som har betydd noe helt spesielt for operahistorien i Kristiansand – flokket det seg arbeidsomme entusiaster som på dugnad gav byen rike operette- og operaproduksjoner som både i kvalitet og antall langt overgikk hva man kunne forvente i Kristiansand, som tross alt ikke var stort annet enn en hvilken som helst småby, ja til og med en ganske ung småby – sett i forhold til de fleste andre byer som har en operahistorie.
Innvandrere

Der er nok en tidlig operahistorie i Kristiansand, men den vet vi fint lite om. Byen var de første par hundre år etter grunnleggelsen i 1641 befolket av en stor andel innvandrere. Én har, litt tendensiøst, beskrevet byens befolkning på 1700-tallet slik: Det var 40 prosent innvandrere og resten var setesdøler. Var det noen som brakte de urbane kunstarter med seg, var det nok heller innvandrerne enn bygdefolket.

Det er spennende å legge merke til navnene på de som var toneangivende i det vesle kulturlivet som etter hvert utviklet seg. De bærer sjelden gårdsnavn fra bygdene rundt byen. Snarere er det Thaulow’er, Thygeson’er, Schjelderup’er, Glückstadt’er og – langt senere altså noen blad Schoder. Thilo og Bergljot, senere Bjørn og Mette, har vært pådrivere i den prosessen som nå gjør at byen i 2012 vil ha et produserende operaselskap i symbiose med et like produserende teater og orkester – i praktbygget Kilden på Silokaia.

Det Dramatiske Selskab
Når det første gang ble spilt opera i Kristiansand vet vi vel ikke. Derimot er det en kjent sak at det har vært spilt teater her i byen i mer enn 200 år. Norges eldste teaterforening, Det Dramatiske Selskab, ble stiftet i 1787, to år før Den franske revolusjon for eksempel. Stifter var Henrik Arnold Thaulow, morfar til Henrik Wergeland. Viktige personer for teatervirksomheten de første år var blant andre Nicolai Emanuel de Thygeson, han som Lundsbroa er oppkalt etter, og Henrik Wergelands far Nicolai Wergeland. Hans hustru, Henriks mor, Alette født Thaulow, var en ivrig amatørskuespiller i selskabet.
I Kristiansands Historie 1641-1814 skriver Sverre Steen at komedier og syngespill var mest i skuddet i årene frem mot 1814. Og det var i denne tiden at Kristiansands innbyggere ble samfunnsmennesker, ikke bare privatmenn som de hadde vært hundre år tidligere. ”De private gilder var blitt klubber, og julespillene var blitt dramatisk selskap og musikalsk selskap. Her var blitt skapt et miljø og noe vi kan kalle en offentlig mening. Kristiansand by var noe mer enn et sted der det bodde seks-åtte tusen mennesker, det var også en økonomisk enhet og en sosial organisme”. I dette medvirket altså også musikkteatret, det vil si Det Dramatiske Selskabs mange syngespill.
Teaterhusene
Det Dramatiske Selskab stod bak byens første to teaterhus. I 1807 bygde man et enkelt teaterhus i Kongensgate 4, det rommet visstnok 400 mennesker. Det ble tatt av den store bybrannen i ”to-og-halvfems” (1892). Det andre ble reist på hjørnetomten der dagens teater står, og stod ferdig allerede tre år etter brannen. Bygget ble ved innvielsen karakterisert som et av landets vakreste og heldigst innredede teaterhus. Men det ble kondemnert og revet etter muggsoppangrep i 1966. Byen var uten teaterhus like til 1976, og først i 1991 fikk Kristiansand og Sørlandet sitt profesjonelle ”Agder teater” som ble regionteater i 1995.
Vi vet lite om hva som ble spilt på teatret i Kongensgate utover på 1800-tallet. Mer og mer ble huset leid ut til omreisende ensembler. De kom fra København og fra Bergen, og de spilte komedier og tragedier og sikkert en gang i blant et syngespill. ”….de holdt oppe en viss interesse for scenens kunst og bragte til den stille kystby en svak gjenlyd fra romantikkens store drama på Europas scene. Men de trakk bare til seg en liten del av byens publikum, de velsituerte som kunde avse den marks penger billetten kostet” skriver Sverre Steen. Brigademusikken ble stiftet i 1818, og sammen med de kirkelige musikanter i byen representerte de det profesjonelle musikkliv.
Kirke og kultur

Vi vet om en rekke konserter med tilreisende musikere. Ole Bull holdt konsert i byen i 1839, fire år senere gjorde han det igjen, da med selveste Myllarguten også på scenen. Ellers tok nok kirke og kristenliv mye av allmuens oppmerksomhet utover i århundret. Sverre Steen siterer en redaksjonell artikkel i Sørlandets Social-Demokrat fra 22. februar 1913: ”Lunkenhetens kvalme tåke stenger enda; alle tanker og idealer glir op i matstrevspørsmålet, kunstinteressen skyves i bakgrunnen, eller den tas i munnen som et halvvissent, intetsigende slagord, som svirrer fremmed om ørene. (….)

Det er den brede sørlandske pietisme og selvgodhet som stenger, det er Welhavens hval som trekker sine dorske gjesp, som myser søvnig og tungt mot sol og sovner igjen; det er byen hvor hele tre kinematografer, nogen omreisende cirkus og troldmenn samler bra hus, og hvor småkjevl og sladder gror, mens den virkelige kunst, skuespill, musikk og sang liten interesse samler”.

I boka ”Rusleturer i Kvadraturen 1” siteres Johannes Seland på at ”alt fra Ibsens og Bjørnsons dramaer, Rossinis og Verdis operaer (min uthevelse), til spiritistiske soareer, slangemennesker, sverdslukere, fakirer og såkalte kongelige verdensberømte kunstnere som tryllet og sang” gikk over tilje i teaterhuset i Kongensgate i andre halvdel av 1800-tallet. Hvorvidt gjestende ensembler gjorde operaer av Verdi og Rossini savner foreløpig dokumentasjon. En sann flora av musikalsk og teatralsk sommerunderholdning var det også i den såkalte Theaterhaven rundt århundreskiftet. Her kunne det være mer enn ett tusen publikummere på gode kvelder.
Byorkester og operakor
I 1919 ble Kristiansand Byorkester stiftet med Brigademusikkens ”blæsere” som hovedstamme. Og dokumetert opera og operettevirksomhet har vi i alle fall fra 1930-årene. I Sverre Steens Kristiansands historie heter det at de aktive, lokale kunstneriske krefter ”samlet seg om Byorkesteret, Det dramatiske Selskab og det av lektor Erling Heide-Sørensen stiftede og dirigerte Operakor. Det siste innlot seg sammen med Byorkesteret på så store oppgaver som David Monrad Johansens Voluspå. (..) I 1933 dirigerte Heide-Sørensen ”Cornevilles Klokker” med Ruth Stabel i hovedrollen. Året etter gikk operetten ”Geisha” for seks fulle hus. Etter et par års taushet kom koret igjen i 1937 med ”Jomfru Hook van Holland” og i 1939 med Czardasfyrstinnen”, som ble en stor suksess.
Sigøynerbaronen
I et programhefte utgitt av Operaens venner i 1983, til forestillingen Sigøynerbaronen, fortelles historien om Kristiansand Operakor. Kristiansand Korforening fikk en forespørsel fra Erling Kroghs teatergruppe i Oslo om å assistere ved oppføringen av Bajazzo i Kristiansand Teater i 1931. Man gikk inn i dette samarbeidet, og det gav så mye inspirasjon at man allerede i 1932 stiftet Kristiansands Operakor. Erling-Heide Sørensen og Andreas Meyer-Knudsen gikk i bresjen for dette. Cornevilles klokker og Geisha var altså de to første forestillingene, og så gikk man like godt i gang med Sigøynerbaronen. Det var et kjempeløft. Bare dekorasjonene beløp seg til ett tusen kroner, en enorm sum den gangen, men en av byens banker betalte mot garanti i de første billettinntektene. Julius Hougen instruerte, og Heide-Sørensen oversatte teksten til norsk og dirigerte. Da de lokale sangkreftene ikke helt mestret ”den høye C”, og Heide-Sørensens forslag om ”å legg’an ner ei tone” ble nedstemt, gikk koret til det freidige skritt å invitere solister utenfra. Slik gikk det til at den unge, lovende sopransangerinnen Bergljot Schoder-Dahl kom fra Wien og Erling Krogh kom fra Oslo for å synge Saffi og Barinkay i Kristiansand i februar 1935.
Operakoret på ”Riksnettet”
Kristiansand ble av folk fra hovedstaden berømmet som byen der opera, operette og amatørteater alltid samlet fulle hus. ”Ville flere byer gjøre det samme” sa Erling Krogh til Christianssands Tidende, ”så kunne det da bli litt operette og opera her i landet også”. Hele forestillingen ble sendt over NRKs radio på det man den gang betegnet som ”riksnettet”, presentert på en helside i programbladet, og der var følere ute for å få forestillingen til Oslo. Men da sa operakoret stopp. Regnskapet ble gjort opp med 400 kroner i underskudd. Det skulle gå 25 år til neste gang Sigøynerbaronen ble oppført i Kristiansand Teater.
Schoder
I 1936 kom den berømte tyske arkitekten Thilo Schoder flyttende til Kristiansand med sin norske hustru Bergljot Schoder-Dahl, født Brandsberg-Dahl i Flekkefjord i 1904. Det var blitt umulig for den modernistisk-orienterte arkitekten å bo og arbeide i Tyskland under nazi-regimet. I 1933 flyttet de til Flekkefjord. I ettertid kan en på Sørlandet bare se på det som en gave at det unge kunstnerekteparet fant veien til landsdelen og til Kristiansand. Bergljot og Thilo møtte hverandre gjennom Thilos søster Marie Gutheil-Schoder. Hun var blant de største sopraner i Wien i de første tiårene etter århundreskiftet. Hun ble av Richard Strauss introdusert i Bayreuth, og Gustav Mahler hentet henne til Hoffoperaen i Wien i år 1900. Her ble hun like til 1927 – som innbegrepet av den intellektuelle sangerinne. Hun ble æresmedlem av Wiener Staatsoper i 1925 og levde like til 1935, kort tid etter at lillebroren måtte flytte til Norge. I Wien fins det i dag en gate som heter Marie Gutheil-Schoder Strasse. Dette nevnt bare for å trekke noen linjer ut i Europa, til de aller største i musikken på den tiden. I dette nettverket av musikalske enere og andre skjønnånder innenfor kunstens verden, ble forbindelsen mellom den unge og velutdannede sangerinnen fra Flekkefjord og karrierearkitekten fra Gera knyttet.
Hva ekteparet Schoder har betydd for utviklingen av Kristiansand som kulturby, kan neppe overvurderes. De første årene glitret hun som sangerinne, og etter hvert som årene gikk ble hun den desidert viktigste sangpedagogen på Sørlandet, og mange er de som fremdeles kan takke Bergljot Schoder-Dahl for veiledning i retning av en sangerkarriere.
Opera i etterkrigstid
Hun satte opp Carmen, med seg selv i hovedrollen og en rekke av elevene medvirket i de andre rollene. I samarbeid med Norsk operaselskap deltok hun og operakoret ved oppførningen av Cavalleria Rusticana, Madame Butterfly, Fetteren fra Batavia og Bortførelsen fra Seraillet. I 1958 fremførte koret i sin egen regi De lystige koner i Windsor, med Zador Zabados som musikalsk leder. Kunstnerisk utvikling var det stadig, og publikumssuksessen var som regel større enn kassasuksessen. Men i 1960 våget man seg endelig en gang på Sigøynerbaronen igjen. Alle rollene var besatt av operakorets medlemmer, og Bergjlot Schoder-Dahl stod for instruksjonen sammen med Doffen Vercoe. Denne gangen medvirket Camilla Kure Olsen, Tor Gilje, Mosse Grieg, Liv Usterud Horgen, Karl Thomas Egeland, Anna Birkenes, Bjørn Høgdal, Øystein Dåtland, Arnfinn Andersen, Oddleif Isaksen og Cay Timenes. Forestillingen trakk åtte fulle hus. Undertegnede var for første gang på operetteforestilling og husker at det gjorde enormt inntrykk på en tolvåring. Camilla Kure Olsen var så vakker at jeg nærmet meg forelskelsen. Og så var det vanvittig morsomt, med løsslupne sangere/skuespillere som ikke vek tilbake for å slå en vits eller tre helt utenom librettoen.
To år senere fulgte Tiggerstudenten, nå med 10 fulle hus. Så falt den store lysekronen ned etter en forestilling, og teatret ble stengt og senere revet i 1966. Det skulle gå 10 år før det igjen ble spilt operette i Kristiansand Teater.
Ny generasjon Schoder
Men operakoret overlevde. Bergljot Schoder-Dahl levde like til 1984, Thilo til 1979 og entusiasmen for alt som vokste i kulturlivet bevarte de helt til slutt. Etter som alderen lot seg merke, trådte en ny generasjon til og videreutviklet det arbeidet Bergljot Schoder-Dahl så entusiastisk hadde påbegynt. Sønnen Bjørn overtok ikke bare arkitektfirmaet etter faren. Sammen med sin kone Mette tok han fatt i selve organiseringen av operarbeidet. I 1974 – da arbeidet med det nye teaterhuset var kommet såpass langt at man øynet en åpningsdato – sendte Bjørn Schoder beskjed til Den Norske Opera om at tiden snart var inne til å ta opp igjen det samarbeidet som ble avbrutt da det gamle teatret ble revet. Operasjef Gunnar Brunvoll bad miljøet i Kristiansand bygge opp en organisasjon som kunne fungere som Den Norske Operas lokale samarbeidspartner og koordinator. To formenn i operakoret i Kristiansand, en forhenværende og en daværende, henholdsvis William Nordby og Kjell Michelsen, tok initiativet til å danne foreningen Operaens Venner. Stiftelsesmøtet var i Caledonien Hall 3. desember 1974. Bjørn Schoder skriver at ”Der var lite eller ingen erfaringer å trekke veksler på da organisasjonen skulle bygges opp. Etter 13 års pause var mangt og meget blitt annerledes, i forhold til den gang Operakoret var eneansvarlig for virksomheten. Utviklingen på mange felt gjorde det derfor nødvendig for operasjefen å ta initiativet overfor de byer som DNO skulle samarbeide med” heter det i programheftet fra 1983.
Tusen operavenner
Og han fortsetter: ”I Kristiansand har vi gått litt andre veier enn andre steder, hvor der for eksempel ikke er fast medlemsskap, men hvor bare abonnentene utgjør Operaens Venner, varierende fra år til år. For oss var det ønskelig med en fastere organisasjonsform, og med drøye 1000 medlemmer har vi fått en solid ryggrad som sikrer arbeidet”, og han forklarer i detalj hvordan arbeidsfordelingen er mellom koret, styret og etter hvert ledelsen i Operaens Venner, og hvorledes det offentlige verdsetter arbeidet med den gode organiseringen. ”…det har lykkes å få til et åpent og tillitsfullt samarbeide med Teaterstyret, Kulturstyrene, Rikskonsertene og andre bevilgende myndigheter som vi er helt avhengige av for å kunne gjennomføre forestillingene”. Bjørn Schoder var venneforeningens første formann. Videre var i styret Asbjørn Arntsen, Kjell Michelsen, Byrge Birkeland, Olav Haaversen, Mette Schoder, Solveig Nordkvist Haugerud og Leif Magnus Andersen.
Tre produksjoner årlig
Selvsagt har det høye medlemstallet hatt betydning for den bemerkelsesverdige utviklingen som fulgte. Mellom 1976 og -83 hadde Operaens Venner stått for hele 20 produksjoner, det er gjennomsnittlig tre per år. Det var egenproduksjoner, samproduksjoner med DNO og etter hvert noen gjestespill. Blant annet var både Operaballetten fra Oslo og Cullbergballetten her, og fra operarepertoaret nevner vi Den glade enke, Dido og Aeneas, Cavalleria Rusticana, Bortførelsen, Flaggermusen, Carmen, Czardasfyrstinnen og Albert Herring. Foreningen styrket opplagt interessen også ved å arrangere reiser til Wien, Graz, Salzburg, Edinburgh, Paris, München, Budapest og Berlin.
Til Operaens Venners 15-årsjubileum i 1989 skrev operasjef Bjørn Simensen: ”Denne gang har Operaens Venner i Kristiansand det hele ansvar for oppsetningen, selv om kunstnerisk ledelse og noen solister også er knyttet til Den Norske Opera. Scenografien er også utarbeidet i samråd med oss, og vi skal overta produksjonen for vår riksoperavirksomhet, først til Tromsø. (…) I flere år har Kristiansand vekslet mellom selvstendige oppsetninger og produksjoner signert Den Norske Opera. Tryllefløyten av i dag innebærer en ny modell, som vi håper vil være fruktbar for alle parter. Vi registrerer den store innsatsen som gjøres i operamiljøet i Kristiansand, gratulerer hjerteligst med de 15 år, takker for det gode samarbeid og ønsker lykke til videre”.
Standard-repertoaret
Listen over produksjoner har på dette tidspunkt vokst til imponerende lengde. Mange vil også minnes årene med Compagnia d’Opera Italiana di Milano på årlig besøk med solide og kanskje noe trauste forestillinger. Men publikum fikk i alle fall anledning til å bli kjent med operalitteraturens standard-repertoar.
All denne virksomhet, og selvsagt aller mest egenproduksjonene, virket stimulerende på en rekke felt i byen. En rekke lokale solister fikk prøve seg og ofte ble medvirkning i slike produksjoner et springbrett på veien ut, enten det nå var til hovedstaden eller til utlandet. De som ikke aspirerte til soloroller fikk ta det helt ut i operakoret. Kristiansand Ballett fikk sjansen til å prøve seg i det store format. Mange utviklet stor kompetanse på kostymeproduksjon, og aller mest vokste et trofast publikum slik at byen rett som det var kunne oppleve den reneste operafeber.
Opera Sør
Tanken om å danne Opera Sør, ”som et datterselskap – heleiet av Operaens Venner” lanseres i jubileumsprogrammet i 1989. ”Vi løfter oss opp fra bare å være en produserende venneforening til å bli et PROSJEKTOPERASELSKAP, der Operaens Venner både skal ha ledelsen, og hvor foreningen blir en viktig ”brikke” i spillet om den videre utvikling av opera og ballett i landsdelen”, skriver Bjørn Schoder. Og det fulgte en ytterligere økning i produksjonstakten etter dette. Dans Design kom på besøk, Verdis Requiem ble fremført, storproduksjonen Anne Pedersdotter ble en stor suksess, man arrangerte sommerkonserter både på Gimle gård og på Festningen, og en rekke velkjente operaer ble presentert fra Rigoletto og La Boheme til Barberen i Sevilla og Czardasfyrstinnen. Noen sentrale navn fra styret i denne tiden er, i tillegg til Bjørn og Mette Schoder, Ferenc Macsali, Svein og Gunhild Børstein, Wenche Agre Stene, Randi Storaas, Inger Ann Folkvord, Tone Hauge, Ellen Calish og Oddmund Viken.
Opera Sør blir stiftelse
Bjørn Schoder fant etter hvert at organisasjonsformen som venneforening og produksjonsselskap måtte inn i fastere og mer offisielle former, og etter en lang prosess ble Opera Sør i 1997 skilt ut fra Operaens Venner. Opera Sør ble en egen stiftelse med Kristiansand kommune, Vest-Agder fylkeskommune, Aust-Agder fylkeskommune, Agder Teater, Kristiansand Symfoniorkester, Operaens Venner og Kristiansand Kammer- og Operakor som stiftere. Dette skjedde som et nødvendig svar på den profesjonalisering som foregikk ved Agder Teater og Kristiansand Symfoniorkester. Også operavirksomheten måtte inn i mer profesjonelle rammer. Stiftelsens mål fortsatte å være å produsere egne operaforestillinger, samprodusere med andre, særlig med Den Norske Opera, og å formidle gjestespill av opera og ballett.
Agder Teater og Kristiansand Symfoniorkester er Opera Sørs viktigste ”sponsorer”, i det de leverer tjenester vederlagsfritt til operaproduksjon. Videre er det Kristiansand kommune og Vest-Agder fylkeskommune som står for finansieringen, sammen med Norsk Kulturråd. Fra 2002 er staten inne i tillegg til den øvrige støtte.
Kristiansand som forbilde
I 2004 uttalte sjefen ved Den Norske Opera, Bjørn Simensen, at ”Kristiansand er i dag med sin operasatsning et unikt forbilledlig eksempel for andre storbyer. De har kommet lengst i landet når det gjelder å fylle forutsetningene om samarbeid mellom orkesteret og regionteatret” (Ballade 2004). Samme år produserte og urfremførte Opera Sør Bjørn Kruses og Paal-Helge Haugens opera ”Den grøne riddaren”. Det ble ingen stor publikumssuksess, men en stor kunstnerisk seier for Opera Sør og et viktig skritt i retning av også å produsere nytt, ikke bare være formidler av operalitteraturens klassikere. Det har tatt litt tid for Opera Sør å finne ”formen” som ny institusjon og som produserende enhet. Men når forberedelsene til å flytte inn i ”Kilden” nå står for døren, kan publikum begynne å spenne forventningene høyt, forutsatt at Opera Sør også får en tilsvarende finansiell styrkning slik det også forventes at Agder Teater og Kristiansand Symfoniorkester får det i de nærmeste årene.
Kilder: Programhefter fra Operaens Venner, Sverre Steen: Kristiansands Historie (flere bind), Rusleturer i Kvadraturen 1, Wikipedia, Store Norske Leksikon på nett, Norges Musikkhistorie 1870-1910.

Opera Sör

 

Related posts